Hijabkonfliktens kjerne?

Jeg leser til eksamen, og kom over dette sitatet av Gudmund Hernes:

“Det er mange tabuer som har forsvunnet fra vår tid. Sex kan for eksempel diskuteres åpent, ikke bare hjemme, men også offentlig. Det later til at det eneste folk ikke tør vedkjenne seg, er makt.”

Det var da jeg leste det at jeg kom til å tenke på hvordan muslimer skiller seg fra ikke-muslimer i forhold til privatlivets grenser, og at det kanskje er selve stridens kjerne. For en muslim har man enkelte ting man kun deler innenfor husets fire vegger – med sin kone eller mann. I samfunnet nå, har man ikke lenger det samme skillet mellom det private og offentlige. Samfunnet har tatt over mange av oppgavene som familien ellers ville tatt seg av, og hvor familielivet har blitt et offentlige anliggende. Spesielt har ekteskapet blitt mer åpent, hvor man også deler private ting, da tenker jeg først og fremst på intimitet. Vi har et samfunn hvor man kan se halvnakne folk overalt, i reklamer, på tv – hvor vi også blir vitne til intimitet og prat som en muslim vil se på som noe privat. Istedenfor at den type ting er noe privat mellom to personer, har det nå blitt noe som tilhører alle, og en hverdagslig ting, ikke noe spesielt som knytter to mennesker sammen. En muslim vil ha et mye større skille mellom det som er privat og det som er offentlig, og det er her jeg mener hijab kommer inn i bildet. For en muslim er det viktig at visse ting holdes for seg selv, og jeg tror det er dette folk reagerer mest på, eller kanskje heller ikke forstår – at kroppen er en del av det som en muslim ser på som privat, og som en del av den private sfæren. Så skillet er egentlig ikke på om man går med hijab eller går uten, skillet går mellom hva man anser som privat, og hva man anser som offentlig.

Pål Refsdal

Jeg har bare en liten kommentar til saken om Pål Refsdal, journalisten som ble kidnappet i Afghanistan og som nå risikerer å måtte betale tilbake alle utgiftene som gikk med for å løslate ham. Det jeg tenker på er alle som begynner å røyke, selv om de vet det er dødelig, alle som kjører uten bilbelte, selv om de vet det er farlig, alle som hopper utfor 500 meter høye klipper for gøy, alle som fyllekjører – skal velferdsystemet dekke dem? Fordi de er jo også fullt klar over farene, det de gjør er like livsfarlig som å la seg selv bli kidnappet. Forkjellen er at dette gjelder et stort antall mennesker, hvor utgiftene kommer hele tiden, og hvor folk ikke risikerer liv og lemmer for å levere nyheter. Her er det rett og slett bare folk som påfører seg selv sykdommer og skader gjennom å gjøre noe de vet er svært skadelig. Man kan ikke sette en grense på når folk har gått over grensen for dumskap, og slik er heller ikke velferdssystemet vårt. Om man likevel skal kreve at folk som selv er skyld i sine egne problemer skal dekke utgiftene, og ikke bli støttet av velferdssamfunnet, da er det ganske mange flere man burde kreve penger av.

Hvorfor må bare kvinner dekke seg til?

Jeg har litt idétørke her, så jeg spurte en venninne om hun hadde noen forslag til hva jeg kunne skrive om. Hun sa (eller skrev) at det mange lurer på er hvorfor jenter må dekke seg til, men ikke gutter, så jeg skal forsøke å svare på det så godt jeg kan insha’Allah.

Både kvinnen og mannen har retningslinjer, restriksjoner og påbud når det gjelder sømmelighet. Mannen skal dekke seg minimum fra navelen til knærne, og hvor klærne skal være løse, ikke gjennomsiktige, og skal heller ikke likne det motsatte kjønn. Det er sunnah for en mann å dekke hodet og ha skjegg (som er en beskyttelse for mannen akkurat som hijab er en beskyttelse for kvinnen), og det er mislikt for en mann å be uten å dekke hodet. For kvinnen er det fardh å dekke alt bortsett fra hendene og ansiktet, noen mener også at det skal være dekket. Menn og kvinner ser på hverandre forskjellig – jenter har en tendens til å bli objektivisert og behandlet dårligere, og er årsaken til at kvinner skal dekke seg mer. Det er også derfor en jente skal be bak en mann, og ikke omvendt, fordi når man gjør sodjood (når man har pannen mot gulvet) står rumpa litt opp, og da er det lett at menn reagerer annerledes enn kvinner.

For en muslim er sømmelighet essensielt, det gjelder både jenter og gutter. Begge har et ansvar både ovenfor seg selv og andre. Om en mann ser på en kvinne med lyst, vil han måtte stå til ansvar for det, og kan ikke bare skylde på at jenten ikke var godt nok dekket, fordi hver eneste muslim er ansvarlig også ovenfor seg selv, og de troende er pålagt å vokte blikket.

“Say to the believing men that they should lower their gaze and guard their modesty: that will make for greater purity for them: and Allah is well acquainted with all that they do.”
(Al-Qur’an 24:30)

“And say to the believing women that they should lower their gaze and guard their modesty; that they should not display their beauty and ornaments except what (must ordinarily) appear thereof; that they should draw veils over their bosoms and not display their beauty except to their husbands, their fathers, their husbands’ fathers, their sons…”
(Al-Qur’an 24:31)

Begge skal holde avstand til ikke-mahram av motsatt kjønn, kle seg sømmelig, unngå fysisk kontakt, ikke tiltrekke seg oppmerksomhet, og skal også jobbe for å beskytte sin haya, fordi haya (bluferdighet) er en del av Islam. “Både kvinner og menn skal ha haya, for haya indikerer at man har frykt for Allah, og en indikator på hvordan man lever ut religionen.” (hentet fra Mission Islams sider) Profeten saw har flere ganger sagt hvor viktig det er med haya, både for kvinner og menn:

En gang kom Profeten saw over en mann som formante sin bror over hans haya, og hvor han (broren) sa at “du er veldig sky, jeg er redd for at det vil kunne skade deg”, hvorpå Profeten saw svarte: “La ham være, fordi haya er en del av troen.” (Bukhari)

“The Prophet (peace be upon him) said: ‘If you have no shame, do as you wish.’” (al-Bukhari)

“The Prophet (peace be upon him) said: ‘Faith consists of more than seventy branches. And haya (modesty) is a part of faith.’” (al-Bukhari)

Poenget er at ansvaret ligger ikke bare på kvinnen, men et slags samarbeid mellom begge, hvor begge skal jobbe for å beskytte sin egen haya, og den andres. For en muslim er selve målet å løsrive seg fra duniyas falske goder, som ikke er bra for oss i lengden, og heller holde oss til godene vi har fått fra Allah, som er halal, og som vil gi oss mye større gleder. Begge kjønn er pålagt å gjøre det som er rett, og unngå ting som kan skade en selv og andre, og det gjelder også sømmelighet.

“The Believers, men and women, are protectors of another…” (9:71)

Jeg håper dette var til noen hjelp insha’Allah. Google er også ganske behjelpelige, man kan søke på “modesty haya men”, da får man opp ganske mange interessante artikler insha’Allah.

…”And there is an end for each life.”

I dag har jeg lest noen av preknene til Muhammed (saw), og den setningen traff veldig. Det er lett å glemme at vi kun er her for en kort tid, duniya er bare en slags holdeplass, hvor vi skal skaffe oss proviant for den ordentlige og endelige destinasjonen. Så istedenfor å bygge på det jordlige livet, bør vi huske på at vi ikke er udødelige, en dag er vi døde, det er noe vi ikke kan unngå, og vi vet ikke når døden vil inntreffe – det kan skje i løpet av alt fra minutter til år. En dag vil vi måtte forlate jorden, og da er det for sent å gjøre gode gjerninger. Vi må stå til ansvar for alt det vi har gjort galt, og hvor hver onde gjerning får konsekvenser. Jeg vet jeg høres ut som en svovelpredikant, men jeg hadde lyst til å skrive et innlegg hvor jeg minnet på at dette livet ikke er evig. Jeg merker selv at jeg blir veldig redd av å tenke på døden, jeg vil helst ikke tenke på det. Likevel kan man kanskje bruke det som motivasjon, så istedenfor å forsøke å ikke tenke på det, heller bruke det som et slags dørhåndtak. Vi må bruke tiden på å gjøre gode ting, være med familien vår, passe på å ikke såre andre mennesker, og forsøke å komme nærmere Allah.  Husk på Allah, så husker Allah deg, tilgi mennesker, så tilgir Allah deg, hold på andres hemmeligheter, så holder Allah på dine hemmeligheter, dekk over menneskers feil, så vil Allah dekke over dine feil, ha barmhjertighet med mennesker, så vil Allah ha barmhjertig med deg.

Råd til en ny muslim

Med én gang man har konvertert, vil man ofte ha en ekstrem trang til å lære så mye som mulig på kortest mulig tid, praktisere perfekt med én gang. Det er veldig bra, men problemet er at mange ganger fokuserer vi bare på målet, vi er så opptatt av målet at vi også glemmer hvorfor vi gjør ting. Det jeg opplevde, var at regler erstattet troen. Jeg var så opptatt av å praktisere best mulig at troen ikke greide å holde følge. Så det som skjedde var at jeg begynte å gjøre alt av automatikk, jeg bad og fulgte reglene, men uten noen følelser eller tro. Andre vil gjøre såpass mye at de blir “utbrent”, de orker ikke mer, og så gir de opp, eller de møter én utfordring, men da har man så lite krefter igjen at man ikke orker å fortsette.

“He who overloads his carriage neither reaches his destination nor keeps his carriage” (Muhammed (saw) – al-Jami’ al-Saghir, 2524)

“Verily this religion is inexorable, so enter its depth gently (Muhammed (saw) – Ahmad, 12618) If you try to seize it at once it will overpower you.” (Muhammed (saw) – Bukhari, 39)

Hvis man tar litt etter litt, vil også reglene bli en del av en selv. For eksempel vil man etterhvert kunne føle en lengsel etter å dekke seg til mer, eller man greier ikke engang tanken på å spise svin selv om det ikke hadde vært haram. Reglene går så dypt at vi ikke lenger ser på det som regler, men isteden en del av oss. Om man gjør alt for fort, blir reglene bare noe overfladisk som man føler man må følge, men da blir de også forferdelig mye vanskeligere å følge, fordi man forstår ikke enda. Samtidig; jo høyere imaan man har, j0 mer forstår man, og jo lettere blir det å “gå opp til et høyere nivå”, hvis man kan kalle det det. For eksempel vil det bli mye lettere å dekke seg til, fordi man lengter etter det, det er noe man virkelig ønsker. Man føler seg naken både i bokstavelig forstand, og i det at man ikke føler seg komplett.

Jeg mener ikke at man ikke skal følge reglene, men at man skal ta det i sitt eget tempo, slik at det ikke blir for mye, og at man hele tiden husker på hvorfor man er muslim, og husker på hvorfor man gjør ting. Det er jo bedre å ta litt etter litt, og så greie å bygge seg oppover, enn å gjøre vannvittig mye i et par uker, og så gi opp. Om man tar litt etter litt, vil man få en mye mer stabil og trygg tro.

Jeg tror også de fleste muslimer vil komme i en situasjon hvor de vet at de gjør noe galt, men likevel ikke greier å overgi seg. Man føler seg på et vis splittet, fordi man prøver å holde igjen, finne på unnskyldninger for å slippe, og man er kanskje også redd for å underkaste seg. Det er det mest smertefulle, når man vet at man gjør noe galt, men likevel ikke greier å ta avgjørelsen om å endre seg. Man blir urolig og stresset, men når man først overgir seg, vil man føle en enorm lettelse, man vil bli rolig og tilfreds insha’Allah.

Sånn følte jeg meg før jeg ble muslim også. Jeg var veldig frustrert og stresset, det føles ut som om jeg ble revet i mange forskjellige retninger, og jeg husker at jeg også var ganske redd. Så den dagen jeg fant ut at jeg var muslim, ble jeg så lettet, subhaanAllah. Det var virkelig spesielt. Likevel vil jeg ha den samme følelsen noen ganger, når det er noe som er vanskelig å gi opp.

Dette har dere sikkert hørt nærmere ti tusen ganger før, men det vanskeligste er faktisk å bestemme seg. Når man først har bestemt seg, er det virkelig lett å gjøre det, men det er vanskelig å bestemme seg, kanskje fordi man er redd eller usikker – ulike grunner. Som jeg skrev, blir man veldig urolig, akkurat som hvis man vet man har eksamen neste dag, man har ikke øvd, og sitter foran dataen og ser The Big Bang Theory og spiser sjokolade og iskald pepsi max. Man har dårlig samvittighet, man er forferdelig nervøs, man greier ikke nyte den herlige brusen heller, fordi man vet at man gjør noe dumt, og noe som skader fremtiden. Da kan man tenke seg hvor lettet man blir når man faktisk bestemmer seg. Da slipper man den dårlige samvittigheten, skyldfølelsen, redselen, man begynner å nyte ting igjen.

Det er så snålt, fordi man er hele tiden redd for at handlingen skal være vanskelig, men det er faktisk i den perioden hvor man forsøker å slippe unna handlingen, som er den vanskelige.

Hadith

“Dere kommer ikke inn i Paradiset før dere tror, og dere tror ikke før dere elsker hverandre. Ha barmhjertighet med dem som lever på jorden, og Han som er i himmelen vil ha barmhjertighet med dere.”

- Bukhari

Nura er misfornøyd

Leser til eksamen:

“Et varebytte er en type samhandling som kan analyseres ved hjelp av teorien om rasjonelle valg. La oss tenke oss at A har en vare p som B ønsker en viss mengde av , og B har en vare q som A ønsker en viss mengde av. De blir enige om å bytte, lager en felles verdistandard for varene og bytter en viss mengde av hver vare seg imellom. Verdistandaren kan være slik at 1p=2q. Når B ønsker 5p, må han betale 10q. Siden A ønsker q (som han ikke har) mer enn han ønsker p (som han har), får han igjen noe som har større nytte for ham enn det han gir fra seg.”

Stakkars Nura.

Eid mobarak

Eid mobarak alle sammen, håper dere får en hyggelig feiring, og at dere har hatt en fin ramadhan. Vær så snill å ta med meg i deres du’a insha’Allah.

Bokrapport

Her er bokrapporten jeg skrev, for dere som er interessert. Jeg ville ikke legge den ut før jeg hadde fått vurdering på den, men jeg har fått den godkjent, så derfor er jeg så heldig at jeg får gå opp til eksamen om akkurat to uker. Enjoy:

Marx mente at under kapitalismen ville forholdet mellom maskin og menneske bli snudd på hodet. Istedenfor at man hadde en maskin som ville bistå arbeiderne, var det heller arbeiderne som ble maskinens assistenter. Man mistet da den tidligere arbeidsdelingen med en struktur som gjorde at man måtte samarbeide og bruke ulike evner for å fremstille et produkt. Isteden ble maskinen utgangspunktet, og alle arbeiderne jobbet utifra maskinen uten forbindelse med hverandre. Man trengte heller ikke noen former for kvalifikasjoner for å jobbe på fabrikken, og det førte til at arbeiderne var lette å bytte ut. Maskinene fikk derimot større verdi. Usikkerheten gjorde at arbeidsgiverne kunne drive arbeiderne stadig lenger, som resulterte I at arbeidernes rettigheter ble ytterligere svekket.

Del 1, teknisk del

Marx bruker til en viss grad empiriske begreper, fordi det han sier bygger på historisk materiale og erfaring, for eksempel forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Både logikk og erfaring viser at med stort tilbud, I dette tilfellet tilbud av arbeidskraft, går prisen ned. Så lenge man har en kapitaleier som utelukkende ønsker å maksimere profitten, vil prisen på arbeidskraft holde seg nede.

Det blir feil på knytte Marx’ teorier opp til induksjonsbegrepet fordi Marx aldri bygget teoriene på enkeltindividers meninger, men var basert på den erfaring og kunnskap han selv hadde om samfunnsutviklingen. Da er vi over på den deduktive metode fordi konklusjonen hans ble en logisk slutning utifra hans allmenne kunnskapsnivå.

Intensjonen bak Marx’ teorier var at arbeiderne ville få økt fortjeneste ved at staten eide produksjonsmidlene og at de også ville få økt inntjening når det ble produsert bedre varer på en mer effektiv måte.

Marx’ brukte metodologisk kollektivisme fordi han mente at I datidens samfunn kunne ikke enkeltindividet få noen innflytelse over samfunnet fordi de som enkeltmennesker ikke hadde noen økonomiske eller politiske muligheter for å sette makt bak kravene.

Del 2, Drøfting

Det var aldri et alternativ å stoppe den tekniske utviklingen fordi maskinene gjorde jobben for arbeiderne. Om England ikke hadde gått foran, ville et annet land ha gjort det, og endt opp med å selge varer til England. Spørsmålet gikk mer på hvem som skulle ha glede av den økonomiske utviklingen. Problemet var ikke industrialiseringen, men heller den skjeve inntektsfordelingen. Eierne av produksjnsmidlene gjorde alt for å tjene mest mulig selv, samtidig som at staten ikke bidrog til mer rettferdig inntektsfordeling, noe som førte til store urettferdigheter.

På den positive siden medførte industrialiseringen at mye av tungarbeidet ble overført fra arbeiderne til maskinene. Selv om lønnen var beskjeden, var den likevel forutsigbar og gav arbeiderne og deres familier en inntekt som var til å leve med, men dog ikke mer. Staten som eier ville lett føre til ansvarsfraskrivelse fordi de ikke hadde den samme interesse av å utnytte produksjonsmidlene best mulig og ta vare på maskiner og utstyr. For private investorer var det nødvendig å skape best mulige produkter på en rimeligst mulig måte, og det måtte gjøres ved å produsere varer markedet etterspurte, og samtidig holde konstnadene nede ved å ta bedre vare på produksjonsutstyret.

En av de negative sidene ved industrialiseringen var at arbeiderne, enten de jobbet I gruver eller I en fabrikkhall, ble utsatt for sterk forurensning, enten direkte gjennom produksjonen, eller fordi miljøet rundt dem, som for eksempel vannet eller luften, ble sterkt forurenset. I tillegg hadde man ikke den nødvendige sikkerheten slik at det florerte med arbeidsulykker.

Det er forståelig at denne type arbeid, I Marx’ øyne, ble sett på som verdiløst, I den forstand at arbeidet som ble utført var rutinemessig og uten krav til faglig kompetanse. Et resultat av dette var at arbeidere som protesterte eller ble syke var lette å erstatte, noe som medførte at arbeidsgivere kunne betale arbeiderne en lønn som nærmet seg eksistensminimum.

Marx’ kritikk gikk på at man I den moderne produksjonsstrukturen ikke samarbeidet; det var ikke forskjellige mennesker med ulike ideer og forutsetninger som samarbeidet om å fremstilte et produkt. Det ble isteden til at mange mennesker assisterte en maskin som produserte noe på egenhånd. I dag vil man heller se på at forskjellige typer mennesker lager noe unikt sammen ved sin produksjonsenhet, som igjen er med på å dekke noe av behovet og etterspørselen I et større samfunn. På den måten blir alle en bit av maskineriet for å heve levestandarden både for seg selv og samfunnet.

I Norge I dag er det stadig færre som tar direkte del I industriproduksjonen, men isteden går flere og flere over til tjenesteytende næringer. Konkurransen bedriften seg imellom gjør at man må ha en lagfølelse for å kunne skape den mest effektive bedriften, samtidig som at både arbeidsgivere og arbeidstakere er avhengige og har interesse av at bedriften går bra. Skal man ha en jobb, forutsetter jo det at bedriften er konkurransedyktig, samtidig som at arbeidsgiveren er avhengig av at arbeiderne gjør sitt beste. I Marx’ sosialistiske samfunn forsvinner disse insitamentene fordi konkurransen mellom bedriftene uteblir, da det gjensidige avhengighetsforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker opphører, og fordi arbeiderne ikke blir motivert til å yte sitt beste hvis belønningen for egen innsats ikke påvirkes, men bare er avhengig av kollektivets samlede innsats.

Det Marx ikke forutså var at når eliten skal styre for arbeiderne, vil det etterhvert bli stor avstand mellom arbeidere og de styrende organer. Dette vil kunne føre til økende mistro, noe makteliten ville svare på med å øke kontrollen av samfunnet ved hjelp av politi og et voksende byråkrati. Han forutså vel heller ikke I hvilken grad makt over lengre tid fører til økt korrupsjon blant maktpersoner I samfunnet. Samtidig vil de ikke ha det samme presset på seg som man ellers ville hatt ved regelmessige valg, men at maktpersonene isteden vil bli avhengige av å ta vare på sine egne privilegier fremfor å videreutvikle samfunnet. Istedenfor å få et klasseløst samfunn, risikerer man å få et samfunn hvor klasseskillet er satt I system på grunnlag av privilegier.

Det man altså har sett er at arbeiderne har oppnådd mye av de samme resultatene økonomisk og politisk ved å organisere seg I fagforeninger, og gjennom innflytelse I demokratiske, politiske partier. I tillegg kan man si at resultatet av denne økende politiske innflytelsen har vært et lovverk som I demokratiske land har ført til større rettigheter og sikkerhet for økonomi og helse. Den tekniske utviklingen har ført til et økende behov for faglært arbeidskraft, slik at det har blitt bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel på arbeidsmarkedet. Dette har skapt større forståelse mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, og denne gjensidige avhengigheten har gitt arbeidstakerne høyere status, sikkerhet og stabilitet.

Skokaster drept

Skokaster drept av modige, amerikanske soldater.

For all del, jeg hadde også fryktet for livet mitt hvis en person hadde hevet en sko på meg, spesielt hvis jeg ikke var beskyttet av mer enn en panservogn, 5-10 spesialtrente soldater, og store mengder automatvåpen.