Her er en konverteringshistorie til. Alle som har lyst, er velkomne til å dele sin historie. Bare skriv en kommentar, så får jeg mailadressen deres insha’Allah:

“Nord i landet ligger et lite bygdesamfunn omtrent tolv mil sør for Tromsø, tilhørende Balsfjord kommune. Der var det en gang ei lita jente som vokste opp i trygge og bekymringsløse omgivelser. Hele bygda, skogen og fjæra var en eneste stor lekeplass. Som minst i en søskenflokk på fire, var det ikke mangel på oppmerksomhet og materielle goder. Men til tross for alt, var det noe som drev henne hele tiden, en søken og rastløshet uten at hun helt visste hva det var. Familien var langt fra religiøs, så Gud ble så og si aldri nevnt i hjemmet. Men det var uunngåelig å ikke bli noe påvirket av det kristne miljøet i bygda som var ivrige tilhengere av Frelsesarmeen. Skolefaget Kristendom var gjennomsyret av det kristne budskap, og rektoren var Frelsesarmeens patriark. Ved søndagskolegang, syklubb for bygdebarna og andre aktiviteter i Frelsesarmeens arrangement, ble hun innviet i treenighetens doktrine. Men før hun kunne regnes som “frelst”, måtte hun ta imot Jesus. Dette virket skremmende, for var det ikke nok å være døpt i kirka og registrert i kirkeboka? Måtte hun i tillegg se “Lyset” ved at Jesus skulle manifestere seg under kveldsbønnen? Hun turde ikke stille spørsmål, og ville ikke spørre hjemme, for hun visste at det ikke var noen konkrete svar å finne der heller. Hennes fortrolige ble hesten til farmoren som hun striglet hver kveld, og katten sin som alltid var med henne. Det var trygt å kunne snakke til noen som bare hørte men ikke svarte. Hun betrodde seg til Nordlyset som danset over himmelen kalde vinterkvelder, og hun utfordret Skaperen ved å gå på skiturer alene i fullmåne, eller løpe langt oppi skogen mørke høstkvelder. Var det en Gud, så ville Han nok passe på henne. Og da ingenting skjedde noen gang, og hun kom alltid trygt hjem igjen, styrket det på et vis troen på Gud. Men treenigheten og “Lyset” som aldri viste seg spøkte i bakgrunnen, så hun bestemte seg for at hvis det var eneste vei til frelse, fikk hun heller la være å tro og falt til ro med det for en stund.

Denne jenta var meg, og selv om det er så lenge siden, dukker det opp mange minner om tanker og spørsmål som om det var i går. Hver dag er jeg evig takknemlig for å ha funnet Sannheten, det sanne Lyset. Takknemlig at Allah subhana Wa ta ala har åpnet mitt hjerte for islam. Og når jeg nå sitter her og reflekterer, kommer takknemligheten over meg om så enda mer overveldende.

Moren min bruker å spøke med meg om at jeg nok var forutbestemt til å bli muslim, siden jeg aldri ville spise av julesteken eller søndagskotelettene, for ikke å snakke om all mat av svin i det hele tatt. Hun har minnet meg på om den gang pappa ga meg en ring med nydelige blå steiner som han hadde fått fra en arabisk gutt han brukte å gi cola og sjokolade. Min far var sjømann i mange år, og i en periode lå båten i havn ved den arabiske gulfen. Det fikk meg også til å bli nysgjerrig på det eksotiske ved Midtøsten, krydret med historier fra tusen og en natt samlingen som vi hadde hjemme. Jeg hadde medlemskap i Bokklubbens barn, og en gang fikk jeg en bok med historie om en muslimsk gutt som het Omar og skulle bli sultan. Det jeg likte best med historien, var at gutten som kom fra den rikeste familien, kledde seg i fattige klær for å gå ut blant folk og se hvordan de levde. (Historien var nok sterkt inspirert av Khalif Omar al Farooq- radiallaho anho). Men til tross for disse små “hint”, hadde jeg bestemt meg for å ikke tro på noe spesielt. Kanskje alle hadde rett, eller ingen hadde rett…? Men jeg måtte fokusere på noe, så det ble likestillings kampen og samfunnets kvinnesyn som måtte frigjøres fra kirkens trangsynte lære. Den gang var det fremdeles utenkelig med kvinnelig prest og homofili var et tabuemne som ikke kirken drøftet engang, selv om det ble hvisket om overgrep mot korgutter. Jeg våknet opp for den verden der ute,og følte det tryggere å stille spørsmål og kritikk mot samfunnet enn det som angikk religion. Jeg husker debattene med Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch som ble vist på TV, og hadde jeg vært gammel nok, ville jeg stemt på Gro bare av den grunn at hun var en kvinne i politikken. Jeg ville bryte ut av A4 mønsteret, og ønsket å bevise noe, et eller annet. Kanskje mest for meg selv. Jeg ville satse på et typisk mannsdominert yrke, og begynte min videregående utdannelse siktet mot å bli arkitekt. Underveis mistet jeg motet og fullførte ikke utdannelsen, men jeg hadde fått med meg mange samtaler med mennesker med så mange forsjellige livssyn og deres svar på mening med livet. Selv fant jeg ingen tilfredstillelse i noen av dem, men jeg kunne sette meg selv i bås som ateist, i beste fall være en agnostiker. Det var mer “nøytralt”; Gud finnes for den som tror, og hvis man ikke tror, så..?

Med en slik innstilling møtte jeg mannen min som var muslim. Det var første gang jeg ble kjent med et menneske som var så sikker på hva han sto for og trodde på. Det var ingen spørsmål, ingen tvil, ingen “kanskje”. Men jeg var mest opptatt av det beryktede kvinnesyn som jeg hadde hørt muslimer hadde, og kom med kvasse (og ubegrunnede) kritikker ved envher anleding. Jeg måtte ha fortonet meg som et merkelig menneske som ikke ville ha hjelp til å bære handleposene eller bli åpnet døren for…men jeg så på dette som kvinnelig svakhet. Jeg innså jo etterhvert at kvinnefrigjøring og likestilling ikke handlet om å støvsuge foran TV under fotballkamper. Uten å henge seg opp i mine nykker, forklarte han om islams kvinnesyn ut i fra Qur’an og sunnah, og jeg kunne nesten ikke tro det jeg hørte. Alt falt på plass, og følte en ikke aldri så liten latterliggjørelse av hele kvinnefrigjøringen og feministenes framstilling og idiologi. Hvorfor måtte man nærmest virke maskulin for å bli tatt på alvor og hørt i de store samfunnsammenheng? I islam var kvinnenes feminine side en styrke, og ikke en svakhet. Hennes oppgave som kone, mor, datter, søster, ja som kvinne i det hele tatt, hadde en slik viktig posisjon for at hele samfunnet skulle fungere. Og ikke minst la islam sterkt vekt på likeverd. Å, jeg elsket dette. Men kunne jeg anse meg selv som muslim? Etter å ha vært gift i et halvannet år, skulle jeg for første gang møte min svigerfamilie, og vi reiste på en to måneders ferie til Casablanca. Jeg visste ikke hva som ventet eller hva som var forventet av meg, men min innstilling var å ta ting som det kom. De åpne armene og varme velkomsten fjernet all bekymring, og jeg følte meg som hjemme før første dagen var over. Jeg kunne da slappe av og fokusere på omgivelsene, og sugde til meg alle inntrykk fra det muslimske dagliglivet. Deres generøsitet mot tiggerne, selv om giveren selv ikke så ut til å ha mer enn den dirhamen som han gav. Hver gang vi gikk i en basar, var det bare å sitte ned og bli servert te mens man diskuterte pris. Naboer kom ofte innom med en eller annen gave til meg (siden det var første gang jeg var i Marokko, og var gift med husets eneste sønn). Det var en hektisk, men hjertevarm hverdag. Jeg la også merke til at i hjemmet styrte kvinnene, mannen skulle være glad for at han kunne komme hjem til et varmt måltid. Var det ingen middag, hadde han bare seg selv å takke da det var hans ansvar å skaffe mat til bordet. En gang fikk jeg meg en god latter, da den ene svigersøsteren min fortalte at en gang hun hadde laget kveldsmat (som oftes er en middag nr to), hadde hun ropt til sønn og mann at de skulle komme og spise. Men de ville heller se ferdig fotball på TV. Etter lang venting, bestemte hun seg for å spise alt selv, så de kom til et tomt fat når fotballkampen endelig var ferdig. Hatten av for henne!

Selvfølgelig hørte jeg også adhan fra alle minaretene, og det gav meg en slags tilhørighet uten å vite hvorfor, for jeg hadde jo enda ikke bekjent meg som muslim. Men størst av alt gjorde adhan inntrykk på meg når den vekket meg ved fajr. Nattens stillhet ble plutselig avbrutt av mueddhins kraftige og fyldige stemme som melodiøst kalte til noe viktig. Det var så viktig at folk måtte bli vekket fra søvnen. Stille listet noen føtter seg over gulvet, jeg hørte rennende vann, noen dører som ble lukket og åpnet, så var alt stille igjen. Jeg lå der i mørket og følte meg faktisk litt misunnelig. Dette som de hadde, kunne jeg også ha det? Var jeg klar til å få det, og ville jeg klare å holde på det? Jeg realiserte at hvis jeg skulle ta imot denne gaven, måtte jeg aldri gi slipp på den, for da ville jeg bli den største taper. Hvordan slippe taket og overgi meg? Hvordan bli verdig en slik tillit?

Kunnskap måtte til, men jeg måtte få føle meg fram på egen hånd. Jeg reiste først alene hjem fra Marokko, og det gav meg litt tid. Jeg lånte alt jeg kom over på biblioteket som kunne gi meg et objektivt syn, men det var heller bortkastet tid. Det forandret ikke mitt syn på verken kristendom, jødedommen, hinduisme, buddhisme, humanisme eller hva det måtte være; jeg kom hele tiden tilbake til islam som det eneste riktige.

Den gang bodde vi i Moss, og vi kjente ikke til noe muslimsk miljø. Min mann ble den som med glede svarte på mine spørsmål, og han lærte meg uttalelsen og betydningen av shahadah. Han lærte meg salaah og jeg begynte å faste da Ramadan kom. Vi fikk tak i den norske oversettelsen av Qur’an, og den første sura jeg leste var surat Yusuf (as), for den var jeg kjent med og en av mine favoritter fra kristendomsundervisningen. Jeg la merke til den spesielle måten teksten var lagt fram på, som selv om det var en norsk oversettelse, ikke kunne sammenlignes med verken de bibelske tekster eller Shaekspeare. Ettersom jeg leste, innså jeg at jeg måtte forholde meg til det jeg fikk vite. Viten gav ansvar, og ansvar var tillit. Etter en stund ble jeg bekymret, og følte meg ikke helt vel til pass. Jeg visste at Allah ikke satte en til ansvar for noe man ikke visste, så kanskje det var best å ikke vite mer enn jeg klarte å praktisere?

Vi flyttet til Oslo, og jeg hadde jobb som miljøterapeut for psykisk utviklingshemmede (SubhanAllah, jeg endte opp i en av de mest kvinnedominerte yrker!) Beboerne var sterkt avvikende, så en hijab ville føre til at den ville bli revet av meg flere ganger i løpet av en vakt. Jeg tok det som en unnskylding for ikke begynne med hijab, men SubhanAllah, Allah ville det annerledes. Av hensyn til datteren vår, valgte jeg å si opp jobben fordi vi begge hadde kveldsarbeid. Da var det ingen unnskyldning lengre, og hijaben skulle få være på. Det var en rar følelse da den avgjørelsen endelig var tatt, for istedet for at det føltes som noe prakket over hodet på meg, gav det meg en enorm følelse av lettelse. Jeg var FRI! Jeg var ikke lenger redd for å søke mer kunnskap om islam. Jeg har alltid vært glad i å lese, men dette vitebegjæret var noe helt annet, for det handlet om livet mitt og hvordan Allah ville jeg skulle leve det.

Det var ikke lenger spørsmål om min identitet som muslim, men hvordan jeg skulle vise det for familien min oppi nord. Det var en velsignet fordel at avstanden var såpass stor, for jeg kunne finne fram til meg selv uten deres innblanding. De hadde nok skjønt min “sympati” for islam, men ikke at jeg skulle tilkjennegi meg som muslim og vise det i praksis og klesvei. Alt har en begynnerfase, og for dem å forholde seg til meg som muslim var heller ingen unntak. Nå tror jeg de ikke kan se meg som noe annet, alhamdulilleh. Det forhold man har med sin familie på forhånd har nok mye å si. Min mor som har observert meg som den rastløse, søkende jenta, ser at jeg endelig har funnet ro og sikkerhet. Det som derimot gjør meg vemodig, er deres motvilje til å ta samtalen. Jeg mener samtalen med stor S; om meningen med livet, Allah den eneste Gud, uten partner, ikke avlet noen ei heller avlet, livet etter døden…listen kan bli lang, bare samtalen kunne komme i gang. Men selv etter alle disse årene, anser de ikke islam noe som kunne angå dem selv. Det er visst tilfredstillende nok for dem at jeg og min familie har det godt med det. InshaAllah, vil det komme en tid for denne samtalen, og måtte Allah swt da åpne deres hjerter for Sannheten.

Min muslimske identitet er noe som mest bare har “glidd inn” underveis. Det var ingen stor terskel å gå over, det var ingen merkbare forandringer i livet som jeg levde, det var heller ingen vaner som måtte “ofres”. Å anse seg selv som ateist eller agnostiker er veldig ensomt, og slett ikke holdbart. Å høre på mannen min som forklarte gudsbegrepet tawhid, frembragte denne gudstroen jeg hadde som liten da jeg søkte Guds (Allahs) beskyttelse i den store mørke skogen. Gudstroen hadde nok alltid ligget der, men ikke fått den rette næring til utfoldelse på riktig måte. Jeg var også lettet over å ikke måtte forkaste troen på de foregående profeter, for jeg likte så godt å tro på at det en gang i tiden hadde vært slike mennesker med en hellig misjon. Men aller størst inntrykk fikk jeg da jeg leste Seerat, biografien til RasulAllah (saws).

Jeg gjengir en del av en hadith som jeg ofte går og husker på, fordi den påminner meg å være takknemlig;

..”Ved Allah, som har ingen like; Sannelig, noen av dere vil være som folket i Janna inntil det er en armslengde mellom han og det, og så vil skjebnen komme over ham, og han er som folket i Jahannam og dør sådann. Og sannelig, noen av dere vil være som folket i Jahannam inntil det er en armslengde mellom han og det, så vil skjebnen komme over ham, og han er som folket i Jannah, og dør sådann.

(hele hadith finnes i samlingen til An-Nawawis førti, nr 4)

All takk og lovprisning til Allah den Allmektige. Den Han har veiledet, kan ingen villede, og den som Han har latt villede, kan ingen veilede. Fred og velsignelser over Profeten Muhammed (saws), hans familie, ledsagere og alle troende.

Jeg bevitner at det er ingen gud utenom Allah, og at Muhammed (saws) er Hans tjener og Sendebud.”

“Dette er min historien om hvordan jeg “reverterte” til Islam.
 
Jeg er ung kvinne av utenlandsk opprinnelse. Har alltid vært muslim, men ikke praktiserende. Når noen spurte meg om hva slags religion jeg hadde, så pleide jeg å si at jeg er “muslim-light”.
 
Jeg kom til Norge da jeg var 11år med mor og far. De skilte lag etter et år, så faren min reiste tilbake til hjemlandet mens jeg og mamma ble boende her. Vi bodde på vestkanten, jeg gikk på ungdomsskole der, men følte på en måte at jeg aldri passet inn. Senere flyttet vi til østkanten der jeg gikk på videregående. Her følte jeg meg mer hjemme, jeg fikk mange venner og bekjente, men med det kom også eksperimentene. Det var vel nysgjerrigheten og miljøet som gjorde at jeg havnet litt på kjøret. På den måten kunne jeg glemme problemer og ting jeg slet med i hverdagen.
 
Jeg har alltid trodd på Gud, men visste nesten ingenting om Islam selv om jeg kom fra en muslimsk familie. Ingen i familien var noe særlig praktiserende (og jeg har stor familie altså), det eneste var vel at noen få av dem fastet av og til i Ramadhan måned. I løpet av livet mitt har jeg alltid følt at det er noe som mangler. Min far har vært alkoholiker, så han har så å si aldri vært der for hverken meg eller mamma. Det tomrommet jeg følte, trodde jeg kom p.g.a. faren min. Lite visste jeg at det kom av mangel på troen.
 
Jeg har alltid lurt på hvorfor vi lever og hva meningen med livet er. Jeg begynte å filosofere litt sammen med min mor og det førte til at hun begynte så smått å utforske Islam. Det hun leste formidlet hun videre til meg. Sakte men sikkert begynte jeg å bli fascinert, det resulterte i at jeg begynte å utforske på egen hånd. Hørte mest på islamske radiokanaler, leste en god del på nettet og i noen bøker. Bitene på puslespillet begynte å falle på plass en etter en. I Ramadhan 2007 begynte jeg å be, og neste Ramadhan 2008 begynte jeg å bruke hijab, alhamdulillah! Aldri før har jeg følt meg friere og mer tilfreds med meg selv enn det jeg gjør nå. Dette høres veldig klisjèaktig ut, men jeg ser alt mye klarere nå, gresset er grønnere, lufta er friskere, snøen er hvitere… Jeg setter mye mer pris på mennesker rundt meg, maten jeg spiser hver dag og tingene jeg har. Jeg har til og med blitt roligere og mer behersket fordi jeg nå vet at alt skjer for en grunn og at Allah har en plan for hver enkelt av oss.
 
Familie og venner forstår ikke hvorfor jeg har valgt å bruke hijab, og noen av dem prøver til og med å forvirre meg med slike utsagn som: -Du er så ung, stakkars deg! Du har så fin kropp, vis den fram, ikke bruk så vide klær osv osv…
 
Måtte Allah SWT beskytte oss fra ignoranse, da det ikke finnes større smerte enn ignoranse og uvitenhet.”