Skuespillerne i Twilight

I Dagbladets anmeldelse av New Moon, skrev forfatteren at Kristen Stewart passet dårlig i rollen som Bella Swan, men at Robert Pattinson passet i rollen som Edward Cullen. Kristen Stewart må være en av de beste skuespillerne jeg vet om, men jeg er enig i at hun ikke passet så godt i rollen. I bøkene ble Bella beskrevet som en utrolig klossete og skjør jente, med store, mørke, undrende øyne (The Midnight Sun), og like uberegnelig som et barn. Forholdet mellom henne og Edward var derfor veldig spesielt, fordi hun var den som måtte passes på, mens Edward var den sterke, ansvarsfulle og modne, som satte grenser, og som gav henne trygghet (jeg tror ikke moderne feminister ville likt bøkene veldig godt). Det synes jeg ikke kommer frem i filmene i det hele tatt, selv om det var såpass viktig i bøkene. I filmen var heller Bella mer normal, hun mistet alt det særegne, og var blitt mye tøffere og barskere, mens Edward var proppet full av følelser, ganske ustabil, jentete – og dessuten overspilte han noe helt forferdelig. Så jeg er enig i at Stewart ikke passet så godt i rollen, men er fremdeles uenig i at Pattinson gjør det.

Twilight/The Host

Jeg skal prøve å forklare hvorfor jeg liker bøkene (just don’t think too badly of me once you’ve seen it - Slughorn):

Til mitt forsvar var jeg imot å lese bøkene i begynnelsen. Jeg hadde hørt om Twilight, og hadde ganske sterke fordommer (i liket med de fleste andre som ikke har lest bøkene), men broren min tvang meg. Jeg endte opp med å lese dem- og nå er jeg avhengig. Jeg var så flau da jeg skulle kjøpe oppfølgerne, at jeg kjøpte andre fantasybøker i tillegg bare for at de som jobbet der ikke skulle tro at jeg var en av Twilight-galningene, men jeg endte jo opp med å bli en av dem.

Det som er så unikt med Twilight og The Host, er at hver eneste detalj er så nøye beskrevet; alt fra følelser og ansiktsuttrykk til omgivelsene, slik at man ser så tydelig for seg hver eneste situasjon, og da etterhvert overtar rollen til Bella (hovedpersonen). Hver eneste detalj gjør at man blir mer og mer henne, og mindre seg selv. Derfor fikk man hjertesorg når hun fikk det, man ble forelsket når hun ble det, man spiste cheerios når hun spiste det, man var ikke lenger klar over at man leste. Slik var det i The Host også, det er forklart på en så spesiell måte at man blir hovedpersonen, og hver eneste gang man må legge fra seg boken er det nesten smertefullt. Det er akkurat som det står bakpå boken – den er hypnotiserende. Jeg leste ut bøkene på et par dager, og det er fire bøker, de siste bøkene er like tykke som to mursteiner oppå hverandre – hver, men livet i boken blir en del av ens eget liv, så derfor vil man lese mer. Det tror jeg også er grunnen til mange tar litt av, i tillegg til at man får en følelse av at man er hjemme når man hører om Twilight, i og med at man har levd seg helt inn i verdenen i boken.

Den eneste kritikken jeg har, er at i Twilight-serien kan forholdet mellom hovedpersonene bli litt vel melodramatisk og teatralsk, mens i The Host virker det ofte som om Wanderer er uselvisk for å bevise noe, og ikke nødvendigvis at hun er det. Dermed blir hun noen ganger litt lite troverdig. (Forresten er det veldig lett å sammenlikne seg med Wanderer som muslim, ift. at hun egentlig er et romvesen og ikke blir helt forstått.)

Massemedienes politiske funksjoner

Bokrapporten min (jeg fjernet den tekniske delen og sammendraget):

For å få flest mulig tilhengere, må media gjøre politikk til underholdning, og for å kunne gjøre det må de bruke de mest kjente politikerne, både fordi det er de publikum har mest interesse av å høre på, og fordi det er de personene som har best mediatekke, og derigjennom skaper best underholdning for publikum. For tv-kanalene er det seertallene som er avgjørende, mens for avisene er det opplagstallene. Enten det er fjernsynskanaler eller aviser, er de avhengige av å tjene penger, og en måte å tjene penger på er ved reklame- og annonseinntekter som justeres etter seertall eller opplag.

Samtidig er politikerne avhengige av mediedekning for å kunne formidle sitt budskap, i tillegg til at velgerne stemmer på dem de har et forhold til. De må derfor både kunne formidle sitt budskap og forklare sine handler for å kunne få høyere velgertall. Særlig er dette for politikerne som sitter i maktposisjoner. Politikere kan da bli offer for gallupdemokratiet, det vil si at de ofte justerer retningen etter det som meningsmålingene forteller er flertallets mening, pluss at siden man innenfor et parti må forholde seg til partifellendes mening, og partiprogrammet, vil det kunne føre til at individuelle meninger ofte blir undertrykt. Det har også en sammenheng med at media alltid er ute etter politikere som har avvikende meninger i forhold til sitt eget parti, og kan oppfattes som kritikk av partiprogrammet.

En del aviser i Norge er partipolitisk uavhengige, og for dem blir da jakten på historier som fanger lesernes interesser det primære. ”Godt nytt er greit, men dårlig nytt er enda bedre”, uavhengig av hvilke personer og partier de skriver om. Samtidig er flere aviser talerør for politiske partier, og for dem gjelder det selvsagt å være et positivt talerør for de partiene de representerer. De prøver ofte å gi inntrykk av uenighet i andre partier, samtidig som de også har interesse av å avdekke saker hvor de politiske partiene ikke følger opp velgerløftene når de har kommet i en maktposisjon.

En sak har som oftest to sider eller mer, men det gir en pluss-minusvirkning som ikke nødvendigvis fenger lesernes eller lytternes oppmerksomhet. Skal man skrive en artikkel som skal skape interesse hos folk, må man underliggende ha bestemt seg for å skrive en fortelling som heller i den ene retningen, og da må man undertrykke de opplysningene som skaper nyanse i en sak, samtidig som man fremhever opplysningene avisen mener er det riktige. For leseren, som holder seg til én avis, vil da bli sittende med et skjevt inntrykk av saken, selv om det vil bli gitt et riktigere bilde i annen media. Selv når opplysningene i ettertid viser seg å være direkte gale, så gale at en avis må komme med et dementi, så kommer det gjerne en liten spalte nederst på side 5 og kan derfor ikke utslette det inntrykket leseren har fått av krigsoverskriftene noen dager tidligere.

Vær-hensyn-plakaten går på at media i utgangspunktet skal gå på sak og ikke på personlig forfølgelse. I iveren etter å få oppslutning om egne meninger, får mediadekningen ofte en karakter som nærmer seg personforfølgelse istedenfor en konkret debatt om selve saken. Selv om norsk media i utgangspunktet er flinke til å ikke fremlegge kompromitterende opplysninger om politikere som ikke har tilknytning til selve saken, hender det at fremstillingen av saker ofte skaper følelser hos leseren, eller får latente følelser i samfunnet til å blusse opp. Vi har sett at det har ført til at politikere har trådt tilbake av personlige grunner, eller at det har ført til langt sykdomsfravær hos kjente toppolitikere. Samtidig vil media ofte kun ha fokus på én side av en sak, og hvor informasjonen kommer i så store mengder at leseren ikke har mulighet til å fordøye det, og dermed til en viss grad ukritisk godtar avisens meninger.

På en annen side blir man hele tiden ”tvunget” til å ha politiske oppfatninger, og når vi først har kommet til politiske meninger som vi føler oss komfortable med, er det etter hvert enkelt å forholde seg til informasjonen som støtter meningene man allerede har, men man undertrykker eller lar være å lese artikler som går imot de standpunktene man allerede har tatt, fordi det virker kompliserende. Det er en naturlig måte å handle på i en komplisert politisk verden.

Vi ser hvordan media er en nødvendig institusjon mellom politikerne og velgerne som informasjonskilde, men også i kraft av å være et kontrollorgan for velgerne når det gjelder å følge opp meningene politikerne gir utrykk for, og løftene som blir avgitt i løpet av valgkampen, blir fulgt opp av politikerne også i praksis.

Hijabkonfliktens kjerne?

Jeg leser til eksamen, og kom over dette sitatet av Gudmund Hernes:

“Det er mange tabuer som har forsvunnet fra vår tid. Sex kan for eksempel diskuteres åpent, ikke bare hjemme, men også offentlig. Det later til at det eneste folk ikke tør vedkjenne seg, er makt.”

Det var da jeg leste det at jeg kom til å tenke på hvordan muslimer skiller seg fra ikke-muslimer i forhold til privatlivets grenser, og at det kanskje er selve stridens kjerne. For en muslim har man enkelte ting man kun deler innenfor husets fire vegger – med sin kone eller mann. I samfunnet nå, har man ikke lenger det samme skillet mellom det private og offentlige. Samfunnet har tatt over mange av oppgavene som familien ellers ville tatt seg av, og hvor familielivet har blitt et offentlige anliggende. Spesielt har ekteskapet blitt mer åpent, hvor man også deler private ting, da tenker jeg først og fremst på intimitet. Vi har et samfunn hvor man kan se halvnakne folk overalt, i reklamer, på tv – hvor vi også blir vitne til intimitet og prat som en muslim vil se på som noe privat. Istedenfor at den type ting er noe privat mellom to personer, har det nå blitt noe som tilhører alle, og en hverdagslig ting, ikke noe spesielt som knytter to mennesker sammen. En muslim vil ha et mye større skille mellom det som er privat og det som er offentlig, og det er her jeg mener hijab kommer inn i bildet. For en muslim er det viktig at visse ting holdes for seg selv, og jeg tror det er dette folk reagerer mest på, eller kanskje heller ikke forstår – at kroppen er en del av det som en muslim ser på som privat, og som en del av den private sfæren. Så skillet er egentlig ikke på om man går med hijab eller går uten, skillet går mellom hva man anser som privat, og hva man anser som offentlig.

Pål Refsdal

Jeg har bare en liten kommentar til saken om Pål Refsdal, journalisten som ble kidnappet i Afghanistan og som nå risikerer å måtte betale tilbake alle utgiftene som gikk med for å løslate ham. Det jeg tenker på er alle som begynner å røyke, selv om de vet det er dødelig, alle som kjører uten bilbelte, selv om de vet det er farlig, alle som hopper utfor 500 meter høye klipper for gøy, alle som fyllekjører – skal velferdsystemet dekke dem? Fordi de er jo også fullt klar over farene, det de gjør er like livsfarlig som å la seg selv bli kidnappet. Forkjellen er at dette gjelder et stort antall mennesker, hvor utgiftene kommer hele tiden, og hvor folk ikke risikerer liv og lemmer for å levere nyheter. Her er det rett og slett bare folk som påfører seg selv sykdommer og skader gjennom å gjøre noe de vet er svært skadelig. Man kan ikke sette en grense på når folk har gått over grensen for dumskap, og slik er heller ikke velferdssystemet vårt. Om man likevel skal kreve at folk som selv er skyld i sine egne problemer skal dekke utgiftene, og ikke bli støttet av velferdssamfunnet, da er det ganske mange flere man burde kreve penger av.

Hvorfor må bare kvinner dekke seg til?

Jeg har litt idétørke her, så jeg spurte en venninne om hun hadde noen forslag til hva jeg kunne skrive om. Hun sa (eller skrev) at det mange lurer på er hvorfor jenter må dekke seg til, men ikke gutter, så jeg skal forsøke å svare på det så godt jeg kan insha’Allah.

Både kvinnen og mannen har retningslinjer, restriksjoner og påbud når det gjelder sømmelighet. Mannen skal dekke seg minimum fra navelen til knærne, og hvor klærne skal være løse, ikke gjennomsiktige, og skal heller ikke likne det motsatte kjønn. Det er sunnah for en mann å dekke hodet og ha skjegg (som er en beskyttelse for mannen akkurat som hijab er en beskyttelse for kvinnen), og det er mislikt for en mann å be uten å dekke hodet. For kvinnen er det fardh å dekke alt bortsett fra hendene og ansiktet, noen mener også at det skal være dekket. Menn og kvinner ser på hverandre forskjellig – jenter har en tendens til å bli objektivisert og behandlet dårligere, og er årsaken til at kvinner skal dekke seg mer. Det er også derfor en jente skal be bak en mann, og ikke omvendt, fordi når man gjør sodjood (når man har pannen mot gulvet) står rumpa litt opp, og da er det lett at menn reagerer annerledes enn kvinner.

For en muslim er sømmelighet essensielt, det gjelder både jenter og gutter. Begge har et ansvar både ovenfor seg selv og andre. Om en mann ser på en kvinne med lyst, vil han måtte stå til ansvar for det, og kan ikke bare skylde på at jenten ikke var godt nok dekket, fordi hver eneste muslim er ansvarlig også ovenfor seg selv, og de troende er pålagt å vokte blikket.

“Say to the believing men that they should lower their gaze and guard their modesty: that will make for greater purity for them: and Allah is well acquainted with all that they do.”
(Al-Qur’an 24:30)

“And say to the believing women that they should lower their gaze and guard their modesty; that they should not display their beauty and ornaments except what (must ordinarily) appear thereof; that they should draw veils over their bosoms and not display their beauty except to their husbands, their fathers, their husbands’ fathers, their sons…”
(Al-Qur’an 24:31)

Begge skal holde avstand til ikke-mahram av motsatt kjønn, kle seg sømmelig, unngå fysisk kontakt, ikke tiltrekke seg oppmerksomhet, og skal også jobbe for å beskytte sin haya, fordi haya (bluferdighet) er en del av Islam. “Både kvinner og menn skal ha haya, for haya indikerer at man har frykt for Allah, og en indikator på hvordan man lever ut religionen.” (hentet fra Mission Islams sider) Profeten saw har flere ganger sagt hvor viktig det er med haya, både for kvinner og menn:

En gang kom Profeten saw over en mann som formante sin bror over hans haya, og hvor han (broren) sa at “du er veldig sky, jeg er redd for at det vil kunne skade deg”, hvorpå Profeten saw svarte: “La ham være, fordi haya er en del av troen.” (Bukhari)

“The Prophet (peace be upon him) said: ‘If you have no shame, do as you wish.’” (al-Bukhari)

“The Prophet (peace be upon him) said: ‘Faith consists of more than seventy branches. And haya (modesty) is a part of faith.’” (al-Bukhari)

Poenget er at ansvaret ligger ikke bare på kvinnen, men et slags samarbeid mellom begge, hvor begge skal jobbe for å beskytte sin egen haya, og den andres. For en muslim er selve målet å løsrive seg fra duniyas falske goder, som ikke er bra for oss i lengden, og heller holde oss til godene vi har fått fra Allah, som er halal, og som vil gi oss mye større gleder. Begge kjønn er pålagt å gjøre det som er rett, og unngå ting som kan skade en selv og andre, og det gjelder også sømmelighet.

“The Believers, men and women, are protectors of another…” (9:71)

Jeg håper dette var til noen hjelp insha’Allah. Google er også ganske behjelpelige, man kan søke på “modesty haya men”, da får man opp ganske mange interessante artikler insha’Allah.

…”And there is an end for each life.”

I dag har jeg lest noen av preknene til Muhammed (saw), og den setningen traff veldig. Det er lett å glemme at vi kun er her for en kort tid, duniya er bare en slags holdeplass, hvor vi skal skaffe oss proviant for den ordentlige og endelige destinasjonen. Så istedenfor å bygge på det jordlige livet, bør vi huske på at vi ikke er udødelige, en dag er vi døde, det er noe vi ikke kan unngå, og vi vet ikke når døden vil inntreffe – det kan skje i løpet av alt fra minutter til år. En dag vil vi måtte forlate jorden, og da er det for sent å gjøre gode gjerninger. Vi må stå til ansvar for alt det vi har gjort galt, og hvor hver onde gjerning får konsekvenser. Jeg vet jeg høres ut som en svovelpredikant, men jeg hadde lyst til å skrive et innlegg hvor jeg minnet på at dette livet ikke er evig. Jeg merker selv at jeg blir veldig redd av å tenke på døden, jeg vil helst ikke tenke på det. Likevel kan man kanskje bruke det som motivasjon, så istedenfor å forsøke å ikke tenke på det, heller bruke det som et slags dørhåndtak. Vi må bruke tiden på å gjøre gode ting, være med familien vår, passe på å ikke såre andre mennesker, og forsøke å komme nærmere Allah.  Husk på Allah, så husker Allah deg, tilgi mennesker, så tilgir Allah deg, hold på andres hemmeligheter, så holder Allah på dine hemmeligheter, dekk over menneskers feil, så vil Allah dekke over dine feil, ha barmhjertighet med mennesker, så vil Allah ha barmhjertig med deg.

Råd til en ny muslim

Med én gang man har konvertert, vil man ofte ha en ekstrem trang til å lære så mye som mulig på kortest mulig tid, praktisere perfekt med én gang. Det er veldig bra, men problemet er at mange ganger fokuserer vi bare på målet, vi er så opptatt av målet at vi også glemmer hvorfor vi gjør ting. Det jeg opplevde, var at regler erstattet troen. Jeg var så opptatt av å praktisere best mulig at troen ikke greide å holde følge. Så det som skjedde var at jeg begynte å gjøre alt av automatikk, jeg bad og fulgte reglene, men uten noen følelser eller tro. Andre vil gjøre såpass mye at de blir “utbrent”, de orker ikke mer, og så gir de opp, eller de møter én utfordring, men da har man så lite krefter igjen at man ikke orker å fortsette.

“He who overloads his carriage neither reaches his destination nor keeps his carriage” (Muhammed (saw) – al-Jami’ al-Saghir, 2524)

“Verily this religion is inexorable, so enter its depth gently (Muhammed (saw) – Ahmad, 12618) If you try to seize it at once it will overpower you.” (Muhammed (saw) – Bukhari, 39)

Hvis man tar litt etter litt, vil også reglene bli en del av en selv. For eksempel vil man etterhvert kunne føle en lengsel etter å dekke seg til mer, eller man greier ikke engang tanken på å spise svin selv om det ikke hadde vært haram. Reglene går så dypt at vi ikke lenger ser på det som regler, men isteden en del av oss. Om man gjør alt for fort, blir reglene bare noe overfladisk som man føler man må følge, men da blir de også forferdelig mye vanskeligere å følge, fordi man forstår ikke enda. Samtidig; jo høyere imaan man har, j0 mer forstår man, og jo lettere blir det å “gå opp til et høyere nivå”, hvis man kan kalle det det. For eksempel vil det bli mye lettere å dekke seg til, fordi man lengter etter det, det er noe man virkelig ønsker. Man føler seg naken både i bokstavelig forstand, og i det at man ikke føler seg komplett.

Jeg mener ikke at man ikke skal følge reglene, men at man skal ta det i sitt eget tempo, slik at det ikke blir for mye, og at man hele tiden husker på hvorfor man er muslim, og husker på hvorfor man gjør ting. Det er jo bedre å ta litt etter litt, og så greie å bygge seg oppover, enn å gjøre vannvittig mye i et par uker, og så gi opp. Om man tar litt etter litt, vil man få en mye mer stabil og trygg tro.

Jeg tror også de fleste muslimer vil komme i en situasjon hvor de vet at de gjør noe galt, men likevel ikke greier å overgi seg. Man føler seg på et vis splittet, fordi man prøver å holde igjen, finne på unnskyldninger for å slippe, og man er kanskje også redd for å underkaste seg. Det er det mest smertefulle, når man vet at man gjør noe galt, men likevel ikke greier å ta avgjørelsen om å endre seg. Man blir urolig og stresset, men når man først overgir seg, vil man føle en enorm lettelse, man vil bli rolig og tilfreds insha’Allah.

Sånn følte jeg meg før jeg ble muslim også. Jeg var veldig frustrert og stresset, det føles ut som om jeg ble revet i mange forskjellige retninger, og jeg husker at jeg også var ganske redd. Så den dagen jeg fant ut at jeg var muslim, ble jeg så lettet, subhaanAllah. Det var virkelig spesielt. Likevel vil jeg ha den samme følelsen noen ganger, når det er noe som er vanskelig å gi opp.

Dette har dere sikkert hørt nærmere ti tusen ganger før, men det vanskeligste er faktisk å bestemme seg. Når man først har bestemt seg, er det virkelig lett å gjøre det, men det er vanskelig å bestemme seg, kanskje fordi man er redd eller usikker – ulike grunner. Som jeg skrev, blir man veldig urolig, akkurat som hvis man vet man har eksamen neste dag, man har ikke øvd, og sitter foran dataen og ser The Big Bang Theory og spiser sjokolade og iskald pepsi max. Man har dårlig samvittighet, man er forferdelig nervøs, man greier ikke nyte den herlige brusen heller, fordi man vet at man gjør noe dumt, og noe som skader fremtiden. Da kan man tenke seg hvor lettet man blir når man faktisk bestemmer seg. Da slipper man den dårlige samvittigheten, skyldfølelsen, redselen, man begynner å nyte ting igjen.

Det er så snålt, fordi man er hele tiden redd for at handlingen skal være vanskelig, men det er faktisk i den perioden hvor man forsøker å slippe unna handlingen, som er den vanskelige.

Hadith

“Dere kommer ikke inn i Paradiset før dere tror, og dere tror ikke før dere elsker hverandre. Ha barmhjertighet med dem som lever på jorden, og Han som er i himmelen vil ha barmhjertighet med dere.”

- Bukhari

Nura er misfornøyd

Leser til eksamen:

“Et varebytte er en type samhandling som kan analyseres ved hjelp av teorien om rasjonelle valg. La oss tenke oss at A har en vare p som B ønsker en viss mengde av , og B har en vare q som A ønsker en viss mengde av. De blir enige om å bytte, lager en felles verdistandard for varene og bytter en viss mengde av hver vare seg imellom. Verdistandaren kan være slik at 1p=2q. Når B ønsker 5p, må han betale 10q. Siden A ønsker q (som han ikke har) mer enn han ønsker p (som han har), får han igjen noe som har større nytte for ham enn det han gir fra seg.”

Stakkars Nura.