02.07.10

Aseelas arabiskprosjekt

Publisert i Internett kl. 22:48 av نوره اصیله

Mitt nye prosjekt.

For å lære mest mulig arabisk, vil jeg gjerne lære bort det jeg kan insha’Allah. Jeg legger ut det jeg kan fra før, pluss det nye jeg lærer, og Folket kan stille spørsmål eller diskutere det som står. I begynnelsen vil det nok være ganske lett, men når jeg lærer mer, vil stoffet insha’Allah bli mer avansert.

Tawhid

Publisert i Islam kl. 19:16 av نوره اصیله

Jeg hadde blitt glad hvis noen kunne si ifra hvis det er noe dere synes jeg bør tilføye, eller hvis det er noe som burde vært  bedre insha’Allah. Hvis dere har noen temaer dere har lyst til at jeg skal skrive om, så er det bare å si ifra også insha’Allah. Jazakom Allah kheir.

Jeg har konsekvent valg å bruke det arabiske ordet Allah, fremfor det norske ordet Gud, fordi på norsk skiller man mellom gud og gudinne, og som muslimer tror vi ikke at Allah har kjønn. Ser man på Allahs 99 navn, vil heller ikke de vise kjønn (eks. al-Badi – the One who creates out of nothing). Derfor blir det mer korrekt å bruke ordet Allah. Unntaket er når jeg skiller mellom Ilah (gud) og Allah (Gud).

Tawhid kommer fra samme roten som ordet wahid, som betyr én. Tawhid betyr derfor “å erkjenne at Allah er én”, også oversatt som; “tesen om gudommelig enhet” eller “erklæringen om Allahs enhet”. Det motsatte av tawhid er shirk, som betyr at man setter noe eller noen ved Allahs side. Mens tawhid er selve kjernen i Islam, er shirk den mest alvorlige synden.

I en hadith, står det om da engelen Jibril (Gabriel) as oppsøkte Profeten saw: (…) “Now tell me about faith.” He (Muhammed saw) replied, “Faith means that you have faith in Allah, His angels, His books, His messengers, and the Last Day, and that you have faith in the measuring out, both it’s good and its evil.” Det utgjør de seks trosartiklene, og på norsk er de oversatt til troen på tawhid, englene (mala’ika), de hellige skriftene (kutub), profetene as (nabi og rasool), Dommedag (Qiyaamah) og skjebnen (Qadr). Teologer og filosofer har forsøkt å klassifisere og organisere den islamske læren ved å dele den opp i tre grove kategorier: Tawhid, profeti (nubuwwa) og eskatologi (ma’ad). De utgjør troens prinsipper eller røtter (asl), men merk at denne organiseringen ikke har bakgrunn i Koranen eller hadith, men mer for å kunne se sammenhengen og få et overblikk. Sjiateologer har også lagt til to andre kategorier, henholdsvis rettferdighet (‘adl) og imamate (imamah – troen på at Allah har valgt visse mennesker til å lede de troende.)

Da Islam kom, utfordret det mange av tradisjonene som fantes på den tiden, spesielt med tanke på tawhid. Ikke bare utfordret den paganistene i Mekka, som blant annet tilbad gudene sine inni Ka’bah, men også de kristne. Shahadah består av to deler;

1. There is no god (ilah) worthy of worship except God (Allah)

2. and Muhammed is his Messenger. 

Den første delen handler om tawhid, mens den andre delen handler om profeti (se avsnittet lenger oppe). Den andre delen er spesielt knyttet til læren Muhammed saw forkynte, mens den første delen er knyttet til det alle profetene fra tidenes morgen har forkynt. Dermed skaper man både forbindelse til Muhammeds saw lære, men også tidligere religioner. Som muslimer tror vi at alle religioner opprinnelig var én religion, og én lære, men som over tid har blitt korrumpert. Den første delen forteller oss også hvordan alt i himlene og på jorden er underlagt Allah, i tillegg til at man erklærer at alle guder mennesker tilber som ikke er Allah, er falske. Så man sier ikke bare at det finnes en Gud, men at det bare finnes én Gud.

“And We never sent a messenger before you save that We revealed to him, saying “there is no god but I, so whorship Me” (21:25)

Ilah – gud, er alt det mennesker kan tilbe, det kan være statuer, bilder, mote, mennesker – men også en selv. I Koranen blir man advart mot å tilbe hawa, som betyr vind. På engelsk er hawa oversatt til caprice, som betyr innfall eller lune. Hawa er altså en indre vind, som blåser en “hit og dit”, og gjør at man hele tiden skifter mening. Man følger dermed seg selv, og ikke Allah.

“Who is more misguided than he who follows his own caprice without guidance from Allah?” (28:50)  

Flertallsformen av hawa brukes på samme måte, og i 16 av de 17 tilfellene flertallsformen er brukt, er det brukt sammen med verbet “å følge”. Ordet caprice er også parallelt med ordet “heresi” som kommer fra den greske roten til “å velge”. Heresi er altså at man handler uten å følge Allahs veiledning.

Kilder: Islam – The Key Concepts, The Vision of Islam, Wikipedia.no/Islam.

Ikhlas

Publisert i Islam kl. 16:22 av نوره اصیله

Dette temaet er veldig nytt for meg, og derfor er jeg ekstra redd for å skrive noe feil. Hvis noen ser noe som burde vært bedre, så hadde jeg blitt glad hvis dere kunne si ifra insha’Allah. Jazakom Allah kheir.

Ikhlas er på norsk oversatt til “oppriktighet”, og kommer fra roten “å være klar – altså uten å blande noe inn (i religion, handlinger, etc. på engelsk: admixture) og ren, og betyr bokstavelig talt “å rense, å gjøre noe klarere, og å fjerne urenheter.” Kort fortalt, er ikhlas praktiseringen av tawhid, og det er derfor sura 112 både går under navnet “suraen om tawhid” og “suraen om ikhlas”. Shaykh Ahmed Sirhindi, også kjent som Imam ar-Rabbani, har sagt at sharia består av tre deler; kunnskap, handling og oppriktighet (ikhlas). For å kunne følge sharia, må man oppfylle de tre kriteriene.

Dhu ‘n-Nun al Misri sa: “Sincere devotion (ikhlas) does not become complete unless it is tested by truthfulness (sidq) and practiced with patience (sabr). Nor does truthfulness (sidq) become complete unless it is pursued with sincere devotion (ikhlas) and practised with constant perseverance (mudawama).”

I Koranen er ordet ikhlas kun brukt én gang (“purify their religion for Allah), men adjektivene av ordet; mukhlis og mukhlas er brukt flere ganger. Mukhlis betyr “rensing” eller “å ha oppriktighet”, mens mukhlas betyr “renset” eller “å ha blitt gitt oppriktighet (av Allah)”. Som muslimer, tror vi ikke at et menneske kan tilegne seg oppriktighet på egenhånd, men isteden noe som er gitt fra Allah. Oppriktighet trenger ikke nødvendigvis være ren. I noen vers står det om hvordan man vender seg til Allah når man har problemer, eller når det er en fare, men straks faren er over, går man tilbake til gamle vaner igjen.

“When they embark in the ships, they call on God, purifying their religion for Him. But when He has delivered them to the land, they associate others with Him, that they may be ungrateful truth-concealers in what We have given them and take their enjoyment. They will soon know!” (29:65-66)

Det motsatte av ikhlas er nifaq, som på norsk er oversatt til hykleri. Det kommer fra roten “å selge”, og betyr derfor “en som selger seg selv”, altså en person som ikke har harmoni mellom handlinger og intensjon. I Medina på Muhammeds saw tid, levde det en innflytelsesrik gruppe som gikk under navnet “hyklerne”. De aksepterte Islam, men kun for egen vinnings skyld. De så at de kunne tjene på å slutte seg til muslimene.

Det andre motstatte ordet er “riya”, som kommer fra roten “å se”, og betyr “å vise seg på en måte som man ikke er” – altså at man gjør gode gjerninger for å bli sett av mennesker, og ikke for Allahs skyld.

“The hypocrites seek to trick Allah, but Allah si tricking them. When they stand up for the ritual prayer, they stand up reluctantly, to make a show for the people, and they remember Allah only a little.” (4:142)

Hvis man gjør noe bra, er det viktig at man har rett niyyah; at man gjør handlingen for Allahs skyld, og ikke for å bli sett. I tillegg skal man ikke gi personen man hjelper en følelse av at de står i gjeld til den som gir, for eksempel at man ofte nevner gaven man har gitt, eller gir en upassende dyr gave. Da vil personen føle at de må gi noe tilbake, og dermed har man egentlig betalt for fremtidige tjenester, man har ikke gjort en god gjerning. I tillegg kan personen føle at de står i gjeld til et menneske, og ikke til Allah. I Koranen brukes ordet “manna” for den type oppførsel, og det betyr “å prøve å få folk til å føle at de skylder deg noe.”

“O you who have faith, do not void your acts of charity by imposing favors and hurting, as does he who spends his wealth to make a show for the people and has no faith in Allah and the Last Day.” (2:264)

En hadith sier at: “Acts of charity in secret extinguish Allahs wrath.”

For at troen skal være hel, må det indre og ytre stå i forbindelse med hverandre, dvs. ens handlinger og gjerninger må reflektere intensjonen man har. Som muslimer, må vi være nøye med å ha rett niyyah, og også huske på hvem vi er og hvorfor vi gjør ting, og jobbe med å forbedre vår ikhlas insha’Allah.

Abu Ya’qub as-Susi had this to say on the subject: “Whenever people are sure that they can see a sincere devotion in their sincere devotion (fi ikhlasi-him ikhlasan), their ’sincere devotion’ is badly in need of a dose of sincere devotion!”

Kilder: Sunnipath, The Vision of Islam, Islam – The Key Concepts.

01.21.10

Et tilbakeblikk

Publisert i Konverteringshistorier kl. 23:46 av نوره اصیله

Her er en konverteringshistorie til. Alle som har lyst, er velkomne til å dele sin historie. Bare skriv en kommentar, så får jeg mailadressen deres insha’Allah:

“Nord i landet ligger et lite bygdesamfunn omtrent tolv mil sør for Tromsø, tilhørende Balsfjord kommune. Der var det en gang ei lita jente som vokste opp i trygge og bekymringsløse omgivelser. Hele bygda, skogen og fjæra var en eneste stor lekeplass. Som minst i en søskenflokk på fire, var det ikke mangel på oppmerksomhet og materielle goder. Men til tross for alt, var det noe som drev henne hele tiden, en søken og rastløshet uten at hun helt visste hva det var. Familien var langt fra religiøs, så Gud ble så og si aldri nevnt i hjemmet. Men det var uunngåelig å ikke bli noe påvirket av det kristne miljøet i bygda som var ivrige tilhengere av Frelsesarmeen. Skolefaget Kristendom var gjennomsyret av det kristne budskap, og rektoren var Frelsesarmeens patriark. Ved søndagskolegang, syklubb for bygdebarna og andre aktiviteter i Frelsesarmeens arrangement, ble hun innviet i treenighetens doktrine. Men før hun kunne regnes som “frelst”, måtte hun ta imot Jesus. Dette virket skremmende, for var det ikke nok å være døpt i kirka og registrert i kirkeboka? Måtte hun i tillegg se “Lyset” ved at Jesus skulle manifestere seg under kveldsbønnen? Hun turde ikke stille spørsmål, og ville ikke spørre hjemme, for hun visste at det ikke var noen konkrete svar å finne der heller. Hennes fortrolige ble hesten til farmoren som hun striglet hver kveld, og katten sin som alltid var med henne. Det var trygt å kunne snakke til noen som bare hørte men ikke svarte. Hun betrodde seg til Nordlyset som danset over himmelen kalde vinterkvelder, og hun utfordret Skaperen ved å gå på skiturer alene i fullmåne, eller løpe langt oppi skogen mørke høstkvelder. Var det en Gud, så ville Han nok passe på henne. Og da ingenting skjedde noen gang, og hun kom alltid trygt hjem igjen, styrket det på et vis troen på Gud. Men treenigheten og “Lyset” som aldri viste seg spøkte i bakgrunnen, så hun bestemte seg for at hvis det var eneste vei til frelse, fikk hun heller la være å tro og falt til ro med det for en stund.

Denne jenta var meg, og selv om det er så lenge siden, dukker det opp mange minner om tanker og spørsmål som om det var i går. Hver dag er jeg evig takknemlig for å ha funnet Sannheten, det sanne Lyset. Takknemlig at Allah subhana Wa ta ala har åpnet mitt hjerte for islam. Og når jeg nå sitter her og reflekterer, kommer takknemligheten over meg om så enda mer overveldende.

Moren min bruker å spøke med meg om at jeg nok var forutbestemt til å bli muslim, siden jeg aldri ville spise av julesteken eller søndagskotelettene, for ikke å snakke om all mat av svin i det hele tatt. Hun har minnet meg på om den gang pappa ga meg en ring med nydelige blå steiner som han hadde fått fra en arabisk gutt han brukte å gi cola og sjokolade. Min far var sjømann i mange år, og i en periode lå båten i havn ved den arabiske gulfen. Det fikk meg også til å bli nysgjerrig på det eksotiske ved Midtøsten, krydret med historier fra tusen og en natt samlingen som vi hadde hjemme. Jeg hadde medlemskap i Bokklubbens barn, og en gang fikk jeg en bok med historie om en muslimsk gutt som het Omar og skulle bli sultan. Det jeg likte best med historien, var at gutten som kom fra den rikeste familien, kledde seg i fattige klær for å gå ut blant folk og se hvordan de levde. (Historien var nok sterkt inspirert av Khalif Omar al Farooq- radiallaho anho). Men til tross for disse små “hint”, hadde jeg bestemt meg for å ikke tro på noe spesielt. Kanskje alle hadde rett, eller ingen hadde rett…? Men jeg måtte fokusere på noe, så det ble likestillings kampen og samfunnets kvinnesyn som måtte frigjøres fra kirkens trangsynte lære. Den gang var det fremdeles utenkelig med kvinnelig prest og homofili var et tabuemne som ikke kirken drøftet engang, selv om det ble hvisket om overgrep mot korgutter. Jeg våknet opp for den verden der ute,og følte det tryggere å stille spørsmål og kritikk mot samfunnet enn det som angikk religion. Jeg husker debattene med Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch som ble vist på TV, og hadde jeg vært gammel nok, ville jeg stemt på Gro bare av den grunn at hun var en kvinne i politikken. Jeg ville bryte ut av A4 mønsteret, og ønsket å bevise noe, et eller annet. Kanskje mest for meg selv. Jeg ville satse på et typisk mannsdominert yrke, og begynte min videregående utdannelse siktet mot å bli arkitekt. Underveis mistet jeg motet og fullførte ikke utdannelsen, men jeg hadde fått med meg mange samtaler med mennesker med så mange forsjellige livssyn og deres svar på mening med livet. Selv fant jeg ingen tilfredstillelse i noen av dem, men jeg kunne sette meg selv i bås som ateist, i beste fall være en agnostiker. Det var mer “nøytralt”; Gud finnes for den som tror, og hvis man ikke tror, så..?

Med en slik innstilling møtte jeg mannen min som var muslim. Det var første gang jeg ble kjent med et menneske som var så sikker på hva han sto for og trodde på. Det var ingen spørsmål, ingen tvil, ingen “kanskje”. Men jeg var mest opptatt av det beryktede kvinnesyn som jeg hadde hørt muslimer hadde, og kom med kvasse (og ubegrunnede) kritikker ved envher anleding. Jeg måtte ha fortonet meg som et merkelig menneske som ikke ville ha hjelp til å bære handleposene eller bli åpnet døren for…men jeg så på dette som kvinnelig svakhet. Jeg innså jo etterhvert at kvinnefrigjøring og likestilling ikke handlet om å støvsuge foran TV under fotballkamper. Uten å henge seg opp i mine nykker, forklarte han om islams kvinnesyn ut i fra Qur’an og sunnah, og jeg kunne nesten ikke tro det jeg hørte. Alt falt på plass, og følte en ikke aldri så liten latterliggjørelse av hele kvinnefrigjøringen og feministenes framstilling og idiologi. Hvorfor måtte man nærmest virke maskulin for å bli tatt på alvor og hørt i de store samfunnsammenheng? I islam var kvinnenes feminine side en styrke, og ikke en svakhet. Hennes oppgave som kone, mor, datter, søster, ja som kvinne i det hele tatt, hadde en slik viktig posisjon for at hele samfunnet skulle fungere. Og ikke minst la islam sterkt vekt på likeverd. Å, jeg elsket dette. Men kunne jeg anse meg selv som muslim? Etter å ha vært gift i et halvannet år, skulle jeg for første gang møte min svigerfamilie, og vi reiste på en to måneders ferie til Casablanca. Jeg visste ikke hva som ventet eller hva som var forventet av meg, men min innstilling var å ta ting som det kom. De åpne armene og varme velkomsten fjernet all bekymring, og jeg følte meg som hjemme før første dagen var over. Jeg kunne da slappe av og fokusere på omgivelsene, og sugde til meg alle inntrykk fra det muslimske dagliglivet. Deres generøsitet mot tiggerne, selv om giveren selv ikke så ut til å ha mer enn den dirhamen som han gav. Hver gang vi gikk i en basar, var det bare å sitte ned og bli servert te mens man diskuterte pris. Naboer kom ofte innom med en eller annen gave til meg (siden det var første gang jeg var i Marokko, og var gift med husets eneste sønn). Det var en hektisk, men hjertevarm hverdag. Jeg la også merke til at i hjemmet styrte kvinnene, mannen skulle være glad for at han kunne komme hjem til et varmt måltid. Var det ingen middag, hadde han bare seg selv å takke da det var hans ansvar å skaffe mat til bordet. En gang fikk jeg meg en god latter, da den ene svigersøsteren min fortalte at en gang hun hadde laget kveldsmat (som oftes er en middag nr to), hadde hun ropt til sønn og mann at de skulle komme og spise. Men de ville heller se ferdig fotball på TV. Etter lang venting, bestemte hun seg for å spise alt selv, så de kom til et tomt fat når fotballkampen endelig var ferdig. Hatten av for henne!

Selvfølgelig hørte jeg også adhan fra alle minaretene, og det gav meg en slags tilhørighet uten å vite hvorfor, for jeg hadde jo enda ikke bekjent meg som muslim. Men størst av alt gjorde adhan inntrykk på meg når den vekket meg ved fajr. Nattens stillhet ble plutselig avbrutt av mueddhins kraftige og fyldige stemme som melodiøst kalte til noe viktig. Det var så viktig at folk måtte bli vekket fra søvnen. Stille listet noen føtter seg over gulvet, jeg hørte rennende vann, noen dører som ble lukket og åpnet, så var alt stille igjen. Jeg lå der i mørket og følte meg faktisk litt misunnelig. Dette som de hadde, kunne jeg også ha det? Var jeg klar til å få det, og ville jeg klare å holde på det? Jeg realiserte at hvis jeg skulle ta imot denne gaven, måtte jeg aldri gi slipp på den, for da ville jeg bli den største taper. Hvordan slippe taket og overgi meg? Hvordan bli verdig en slik tillit?

Kunnskap måtte til, men jeg måtte få føle meg fram på egen hånd. Jeg reiste først alene hjem fra Marokko, og det gav meg litt tid. Jeg lånte alt jeg kom over på biblioteket som kunne gi meg et objektivt syn, men det var heller bortkastet tid. Det forandret ikke mitt syn på verken kristendom, jødedommen, hinduisme, buddhisme, humanisme eller hva det måtte være; jeg kom hele tiden tilbake til islam som det eneste riktige.

Den gang bodde vi i Moss, og vi kjente ikke til noe muslimsk miljø. Min mann ble den som med glede svarte på mine spørsmål, og han lærte meg uttalelsen og betydningen av shahadah. Han lærte meg salaah og jeg begynte å faste da Ramadan kom. Vi fikk tak i den norske oversettelsen av Qur’an, og den første sura jeg leste var surat Yusuf (as), for den var jeg kjent med og en av mine favoritter fra kristendomsundervisningen. Jeg la merke til den spesielle måten teksten var lagt fram på, som selv om det var en norsk oversettelse, ikke kunne sammenlignes med verken de bibelske tekster eller Shaekspeare. Ettersom jeg leste, innså jeg at jeg måtte forholde meg til det jeg fikk vite. Viten gav ansvar, og ansvar var tillit. Etter en stund ble jeg bekymret, og følte meg ikke helt vel til pass. Jeg visste at Allah ikke satte en til ansvar for noe man ikke visste, så kanskje det var best å ikke vite mer enn jeg klarte å praktisere?

Vi flyttet til Oslo, og jeg hadde jobb som miljøterapeut for psykisk utviklingshemmede (SubhanAllah, jeg endte opp i en av de mest kvinnedominerte yrker!) Beboerne var sterkt avvikende, så en hijab ville føre til at den ville bli revet av meg flere ganger i løpet av en vakt. Jeg tok det som en unnskylding for ikke begynne med hijab, men SubhanAllah, Allah ville det annerledes. Av hensyn til datteren vår, valgte jeg å si opp jobben fordi vi begge hadde kveldsarbeid. Da var det ingen unnskyldning lengre, og hijaben skulle få være på. Det var en rar følelse da den avgjørelsen endelig var tatt, for istedet for at det føltes som noe prakket over hodet på meg, gav det meg en enorm følelse av lettelse. Jeg var FRI! Jeg var ikke lenger redd for å søke mer kunnskap om islam. Jeg har alltid vært glad i å lese, men dette vitebegjæret var noe helt annet, for det handlet om livet mitt og hvordan Allah ville jeg skulle leve det.

Det var ikke lenger spørsmål om min identitet som muslim, men hvordan jeg skulle vise det for familien min oppi nord. Det var en velsignet fordel at avstanden var såpass stor, for jeg kunne finne fram til meg selv uten deres innblanding. De hadde nok skjønt min “sympati” for islam, men ikke at jeg skulle tilkjennegi meg som muslim og vise det i praksis og klesvei. Alt har en begynnerfase, og for dem å forholde seg til meg som muslim var heller ingen unntak. Nå tror jeg de ikke kan se meg som noe annet, alhamdulilleh. Det forhold man har med sin familie på forhånd har nok mye å si. Min mor som har observert meg som den rastløse, søkende jenta, ser at jeg endelig har funnet ro og sikkerhet. Det som derimot gjør meg vemodig, er deres motvilje til å ta samtalen. Jeg mener samtalen med stor S; om meningen med livet, Allah den eneste Gud, uten partner, ikke avlet noen ei heller avlet, livet etter døden…listen kan bli lang, bare samtalen kunne komme i gang. Men selv etter alle disse årene, anser de ikke islam noe som kunne angå dem selv. Det er visst tilfredstillende nok for dem at jeg og min familie har det godt med det. InshaAllah, vil det komme en tid for denne samtalen, og måtte Allah swt da åpne deres hjerter for Sannheten.

Min muslimske identitet er noe som mest bare har “glidd inn” underveis. Det var ingen stor terskel å gå over, det var ingen merkbare forandringer i livet som jeg levde, det var heller ingen vaner som måtte “ofres”. Å anse seg selv som ateist eller agnostiker er veldig ensomt, og slett ikke holdbart. Å høre på mannen min som forklarte gudsbegrepet tawhid, frembragte denne gudstroen jeg hadde som liten da jeg søkte Guds (Allahs) beskyttelse i den store mørke skogen. Gudstroen hadde nok alltid ligget der, men ikke fått den rette næring til utfoldelse på riktig måte. Jeg var også lettet over å ikke måtte forkaste troen på de foregående profeter, for jeg likte så godt å tro på at det en gang i tiden hadde vært slike mennesker med en hellig misjon. Men aller størst inntrykk fikk jeg da jeg leste Seerat, biografien til RasulAllah (saws).

Jeg gjengir en del av en hadith som jeg ofte går og husker på, fordi den påminner meg å være takknemlig;

..”Ved Allah, som har ingen like; Sannelig, noen av dere vil være som folket i Janna inntil det er en armslengde mellom han og det, og så vil skjebnen komme over ham, og han er som folket i Jahannam og dør sådann. Og sannelig, noen av dere vil være som folket i Jahannam inntil det er en armslengde mellom han og det, så vil skjebnen komme over ham, og han er som folket i Jannah, og dør sådann.

(hele hadith finnes i samlingen til An-Nawawis førti, nr 4)

All takk og lovprisning til Allah den Allmektige. Den Han har veiledet, kan ingen villede, og den som Han har latt villede, kan ingen veilede. Fred og velsignelser over Profeten Muhammed (saws), hans familie, ledsagere og alle troende.

Jeg bevitner at det er ingen gud utenom Allah, og at Muhammed (saws) er Hans tjener og Sendebud.”

01.20.10

En søsters historie

Publisert i Konverteringshistorier kl. 18:52 av نوره اصیله

“Dette er min historien om hvordan jeg “reverterte” til Islam.
 
Jeg er ung kvinne av utenlandsk opprinnelse. Har alltid vært muslim, men ikke praktiserende. Når noen spurte meg om hva slags religion jeg hadde, så pleide jeg å si at jeg er “muslim-light”.
 
Jeg kom til Norge da jeg var 11år med mor og far. De skilte lag etter et år, så faren min reiste tilbake til hjemlandet mens jeg og mamma ble boende her. Vi bodde på vestkanten, jeg gikk på ungdomsskole der, men følte på en måte at jeg aldri passet inn. Senere flyttet vi til østkanten der jeg gikk på videregående. Her følte jeg meg mer hjemme, jeg fikk mange venner og bekjente, men med det kom også eksperimentene. Det var vel nysgjerrigheten og miljøet som gjorde at jeg havnet litt på kjøret. På den måten kunne jeg glemme problemer og ting jeg slet med i hverdagen.
 
Jeg har alltid trodd på Gud, men visste nesten ingenting om Islam selv om jeg kom fra en muslimsk familie. Ingen i familien var noe særlig praktiserende (og jeg har stor familie altså), det eneste var vel at noen få av dem fastet av og til i Ramadhan måned. I løpet av livet mitt har jeg alltid følt at det er noe som mangler. Min far har vært alkoholiker, så han har så å si aldri vært der for hverken meg eller mamma. Det tomrommet jeg følte, trodde jeg kom p.g.a. faren min. Lite visste jeg at det kom av mangel på troen.
 
Jeg har alltid lurt på hvorfor vi lever og hva meningen med livet er. Jeg begynte å filosofere litt sammen med min mor og det førte til at hun begynte så smått å utforske Islam. Det hun leste formidlet hun videre til meg. Sakte men sikkert begynte jeg å bli fascinert, det resulterte i at jeg begynte å utforske på egen hånd. Hørte mest på islamske radiokanaler, leste en god del på nettet og i noen bøker. Bitene på puslespillet begynte å falle på plass en etter en. I Ramadhan 2007 begynte jeg å be, og neste Ramadhan 2008 begynte jeg å bruke hijab, alhamdulillah! Aldri før har jeg følt meg friere og mer tilfreds med meg selv enn det jeg gjør nå. Dette høres veldig klisjèaktig ut, men jeg ser alt mye klarere nå, gresset er grønnere, lufta er friskere, snøen er hvitere… Jeg setter mye mer pris på mennesker rundt meg, maten jeg spiser hver dag og tingene jeg har. Jeg har til og med blitt roligere og mer behersket fordi jeg nå vet at alt skjer for en grunn og at Allah har en plan for hver enkelt av oss.
 
Familie og venner forstår ikke hvorfor jeg har valgt å bruke hijab, og noen av dem prøver til og med å forvirre meg med slike utsagn som: -Du er så ung, stakkars deg! Du har så fin kropp, vis den fram, ikke bruk så vide klær osv osv…
 
Måtte Allah SWT beskytte oss fra ignoranse, da det ikke finnes større smerte enn ignoranse og uvitenhet.”

01.15.10

Livet som muslimah

Publisert i Islam, Mi kl. 12:57 av نوره اصیله

Dette innlegget skal handle om hvordan det er å være muslim, og eksempler på hvordan jeg har forandret meg som muslim. Da jeg skrev innlegget om æresfrykt, ble jeg litt frustrert over at jeg ikke helt greide å få med hvorfor vi føler æresfrykt, og på hvilken måte vi har endret oss. Så dette innlegget skal handle om det insha’Allah. Jeg vil også få frem at dette er ikke egenskaper som bare muslimer har, men det er egenskaper som ikke var så sterke hos meg før, men som har blitt det nå. Jeg har hørt flere steder at konvertitter ikke bør gifte seg med én gang de har konvertert, fordi man ville forandre seg så mye, at den personen man var akkurat da ikke nødvendigvis er den man ville være om for eksempel et års tid. Jeg forstod det ikke helt da, men nå forstår jeg hva de mente. Det var sikkert fordi jeg ikke trodde jeg ville forandre meg så mye, men det gjorde jeg jo.

Først og fremst merker jeg store forskjeller når det kommer til familien. Før satt vi for det meste i hvert vårt rom og tok alt for gitt, men som muslim vet jeg at vi ikke er udødelige, og en eller annen gang vil enten foreldrene mine, bestemoren min eller jeg oppleve at en av de andre dør. En av oss kommer til å oppleve det uansett, enten at det er jeg som mister en av dem, eller de som mister meg, og jeg vet også at det ikke er slik at man må være over 70 år for å dø. Det gjør jo at man passer på å ikke krangle med hverandre, man gjør hyggelige ting sammen og på den måten skaper sterkere bånd mellom hverandre. Jeg vil ikke stå her om 20 år og angre på at jeg ikke brukte mer tid på familien min, eller at noen dør og man føler at man ikke har fortalt dem hva de betyr, eller at de dør før man har fått sagt unnskyld for noe. Islam lærer oss at vi skal være klare for døden, vi får ikke beskjed på forhånd så derfor må vi være forberedt.

Jeg har blitt mye gladere og mer tilfreds. Jeg tror det er flere grunner til det, blant annet at jeg nå gjør det jeg tror er rett, man blir jo urolig hvis man innerst inne vet at det livet man lever ikke er det man egentlig ønsker, men likevel ikke tørr se. Gjennom bønnen og dhikr vil man også bli mer avslappet og rolig, og man vil få mer overskudd. I tillegg tror jeg at man som muslim vil bli mer takknemlig. I Islam er man bevisst på hver brødsmule og hver dråpe vann, og jeg tror det vil gjøre at man legger merke til mer rundt seg. En venninne og søster fortalte meg en historie, jeg tror ikke jeg husker den ordrett, men den var ca. sånn her:

En pappa tok med seg sin lille gutt ut i naturen, og de klatret opp på en høyde slik at de kunne se utover skogen. Da de hadde kommet opp, sa faren: “Se på den vakre naturen; på alle trærne og den vakre himmelen!” mens den lille gutten sa: “Pappa, se på denne lille mauren!”

Man blir litt som barn, man vender hele tiden blikket sitt mot de minste detaljene, og gjennom detaljene ser vi helheten. Det gjør at man så mye tydeligere ser alt det vi har. Da blir man mer takknemlig. Det som gjorde at jeg begynte å tenke mer på alt jeg har, var da jeg begynte å si ayat ul korsi før jeg la meg. Hvis man resiterer den ayaten før man legger seg, vil Allah sende en engel (guardian) som skal passe på oss helt til vi våkner neste morgen. Jeg synes det er så stort at Allah gjør det for oss, og det gjorde at jeg nesten ble litt skamfull. Vi har så mye, vi får mat, en varm dyne, klær, jeg har familien min, jeg har fått venner, vi lever i et land hvor det er fred, vi kan studere hva vi vil på skolen, men likevel er det så lett at man bare ser det man ikke har. Når det er sagt, tror jeg at alle mennesker blir testet, og det er ikke slik at alle blir testet gjennom matmangel, krig, osv. Vi blir testet gjennom sykdom, ensomhet, vonde opplevelser, mange blir utbrent av samfunnet vi lever i - man sliter med å være praktiserende i et sekulært  og stressende samfunn. Derfor kan man ikke bare kalle andres prøvelser for bagateller, fordi måten vi blir testet på er de som vil påvirke oss mest. Det som er vanskelig for noen, kan virke lett for andre. Vi blir også testet gjennom velsignelser, og ikke bare gjennom fraværet av dem. Har man mye penger, blir man for eksempel testet i hvordan man oppfører seg når man får velsignelsen; om man vil være takknemlig til Allah og ydmyk for det man har fått, og bruke pengene på å hjelpe andre, eller vil man tro at man har skaffet alle pengene selv? Når det gjelder mat; vil vi huske å takke Allah for maten vi har fått, eller vil vi finne noe å klage på, samtidig som vi sløser med maten? Nå rotet jeg meg bort. Poenget mitt var at mange kan få et lettere liv hvis man endrer fokuset litt, men det er ikke tilfellet med alle, og man kan ikke alltid vite hvorfor folk har det tøft.

Som muslim senker man også terskelen for hva man trenger. At man føler at man har alt man trenger, betyr ikke at man har mer enn man hadde før, men at man krever mindre enn før. Jeg tror mange muslimer vil føle at Islam dekker et behov som man ikke visste at man hadde før, og som man forsøkte å dekke ved hjelp av andre ting; som fester, penger, shopping, osv. Når man har blitt muslim føler man seg vel tilfreds, fordi man er kvitt det jaget man hadde før.

Man vil også utvikle tawakkul, som betyr lit til Allah. I Islam tror man på skjebnen, men at alt som skjer med oss er til det beste, selv om vi ikke forstår det akkurat da. Selv ting som er vonde kan være bra for oss på ulike måter, for eksempel at vi gjennom sykdom blir renset, og gjennom tester kan få sterkere imaan, komme nærmere Allah og kanskje også lære mer om oss selv og andre mennesker. En muslim vil ikke si: “Hadde jeg bare gjort sånn-og-sånn, ville ikke det ha skjedd,” men isteden sier man “alhamdollilah” (og noen flere ting, men jeg har ikke boken min her).  Hvis man ikke kommer inn på studiet man vil, så vet man at det er til det beste, hvis man ikke rekker trikken og må vente i et kvarter, så vet man at man kanskje unngikk noe som var enda verre. Så man får et mer avslappet forhold til livet, man føler seg ikke kvalt av fremtiden på samme måte som før. Vi vet at man ikke kan kontrollere fremtidige hendelser, så man må rett og slett gi fra seg kontrollen.

Samtidig har jeg blitt mer sensitiv til ulike ting, som banning, blasfemi og avkledde folk i reklamer og på tv (det er ganske mye av det), og det er vel det jeg ville forklare med denne posten. Som muslimer vil vi endre oss, spesielt i startfasen eller hvis vi blir mer praktiserende. Gjennom reglene og ibadat vil vi få egenskaper som vi ikke hadde før. Det er noe som går så sakte at det føles naturlig, og hvor forandringene kommer av seg selv, men samtidig er de veldig rotfaste. Så over tid utvikler man egenskaper som er viktige i Islam, og legger fra seg mange uvaner man hadde før. Før var jeg redd for det, fordi jeg var redd for å miste meg selv, men nå ser jeg at selv om jeg har endret meg på noen områder, så er jeg jo fremdeles meg selv. Jeg er fremdeles den som mister ting i bakken, som alltid må gjøre det motsatte av det folk forventer, og som mener at mange konflikter kunne blitt løst over en kopp te, men jeg har også endret livet mitt ganske drastisk, selv om det ikke føles sånn fra min side. Jeg tror ikke det føles sånn ut for familien min heller, men det er vel fordi jeg er den samme jenten fremdeles.

Så for å summere alt opp: Det ville vært veldig vanskelig for en praktiserende muslim å tulle med religion, fordi det vil gå imot den man har blitt. Hvis man bruker en naturverner som eksempel, så er det vanskelig å se for seg en naturverner helle en tønne olje i et område hvor fugler og dyr lever, eller delta på selfangst, fordi det vil gå imot alt det han tror på. En naturverner som ikke har et ønske om å verne naturen, mangler jo noe som er essensielt for å kunne kalle seg en naturverner. På samme måte har en person uten æresfrykt mistet noe som er en stor del av Islam.

01.14.10

‘Moralpolitiet’ på Grønland

Publisert i Samfunn kl. 16:54 av نوره اصیله

Jeg slettet innlegget jeg skrev om moralpoliti fordi jeg ble ikke helt fornøyd, men skal prøve igjen på nytt. Når jeg leser hvordan folk opplever møtet med ‘moralpolitiet’, minner det meg om hvordan mange muslimske jenter blir behandlet i områder hvor det ikke er så mange innvandrere, for eksempel på Majorstuen. Muslimske jenter blir spyttet på, ropt etter, kjeftet på, mange opplever å bli mobbet på skolen og behandlet dårligere enn jenter uten hijab, men likevel er det ingen politikere som går ut i media og kaller den type oppførsel uakseptabel, og det er ingen som forsøker å finne en løsning på problemet. Jeg lurer på hvorfor. Kanskje det har med at dette ikke vekker like sterke følelser hos folk, avisene skriver aldri om det – og dermed tenker ikke folk over at det er et problem, kanskje de føler at jenter med hijab ‘ber’ om det, eller at kanskje de ikke helt forstår at det jenter ble utsatt for av ‘moralpolitiet’ er det samme som mange muslimske jenter blir utsatt for hver eneste dag. Jeg mener ikke at oppførselen til disse mennene er akseptabel, men jeg synes det er litt rart at folk ikke tenker over at mange jenter blir trakassert fordi de vil dekke seg til også.

01.03.10

Khushoo

Publisert i Islam kl. 15:31 av نوره اصیله

Khushoo er en sinnstemning en troende bør ha under bønn, og er preget av ydmykhet, takknemlighet, verdighet, fred og underkastelse. Khushoo betyr også hvordan hjertet står foran Allah i underdanighet og ydmykhet, så innlegget handler om hvordan man kan forbedre sin khushoo.

“And seek help in patience and al-salaah (the prayer), and truly it is extremely heavy and hard except for those who have khushoo (al- khaashi’oon).” (2:45)

- Repeter ordene etter adhaan, og du’aen man kan be etter den.

- Be som om man ser Allah, og hvis man ikke greier det, kan man tenke at Allah ser oss. Når man gjør sodjood, kan man se for seg at man bøyer seg foran Allah – man er så nærme bakken at selv en maur kan klatre opp på hodet vårt.

- Bruk miswaak. Profeten saw har sagt: “Purify your mouths for the Qur’aan.” Ha rene klær på og be på et rent og ryddig sted.

- Tenk på hvor heldig man er som får lov å be direkte til Allah, og at man blir hørt, og vær takknemlig for alle velsignelsene man har fått.

- Stå foran stedet man skal be og tøm hodet for trivielle ting, det skal ikke være andre tanker i hodet enn Allah. Man kan også gjøre dhikr og forsøke å fokusere kun på Allah, det kan gjøre det enklere å konsentrere seg under bønnen, insha’Allah.  

- Gjør wudhu nøye, si Bismillah før man gjør det, og gjør dhikr etterpå.

- Tenk på at hjertet finner ro gjennom bønn, at man får en pause fra duniya og får overskudd og tilfredshet: “Verily in the remebrance of Allah do hearts find rest. (13:28)”

- Be som om du ber en farvel-bønn, og tenk på døden:  Anas ra said: The Messenger of Allah saw said: “Remember death within your prayer because when a man remembers death in his prayer is strives to beautify his prayer and pray the prayer of a man who does not think that he will perform another prayer after it. Take caution and and an excuse is sought for every affair.”

- Tenk på meningen bak det man resiterer, og når man for eksempel sier Allaho akbar, bør man si det med hjertet og huske på hva man sier. Ikke bare si det av automatikk.

- Resiter Koranen på en vakker og rolig måte.

- Profeten saw pleide å be med hodet bøyd, og med blikket vendt mot bakken. 

- Unngå ting som drar oppmerksomheten bort fra  bønnen, som tv, for sterk varme, lukt, osv.

- Be om å få khushoo: “Allaahomma innee a’ooudho bika min qalbin laa yaksha’” – “Åh Allah, jeg søker tilflukt hos Deg fra et hjerte som ikke har Khushoo.”

- Stå klar til å be når bønnen kommer inn, da viser man lydighet.

- Les om hvordan de første generasjoner muslimer bad, og alle velsignelsene vi får gjennom bønnen – både i dette livet og i det neste:

“The holy Prophet Mohammad saw once asked his companions: “Tell me if there was a river at the door step of one of you in which you washed five times a day, would any of your dirt remain?” When holy Prophet Mohammad saw received the reply that none of it would remain he then said “That is like the five times salah, with which Allah wipes out sin.”

Profeten saw har sagt: ”The key to Heaven is salah. The key to salah is purification.”

Han har også sagt: “Almighty Allah has set the light of my eyes in salah and made it the most desirable thing for me, like the food for the hungry and the water for the thirsty. The hungry is contented after the meal and the thirsty is satisfied after drinking water, but my thirst for salah never quenched.”

12.05.09

Kvinnen i Islam

Publisert i Islam kl. 23:25 av نوره اصیله

Jeg poster dette innlegget på nytt :)

Dette innlegget har jeg skrevet til min søte venninne Prue. Link til bloggen hennes finner dere under yndlingsblogger. Jeg må avgrense litt, fordi det er forferdelig mye å si om emnet.

Før Islam kom, hadde ikke kvinner noen verdi. De ble i beste fall sett på som barn, men ofte hadde de samme status som slavinner, og kun sett på som fødemaskiner eller en byttegjenstand. Kvinner hadde ingen rettigheter, jentebarn ble levende begravet, mannen hadde rett til å drepe sin kone, og hvis en mann myrdet en kvinne ville hans kone bli henrettet, fremfor ham selv (den babylonske sivilisasjon). Det tok lang tid før den katolske kirke ville gå med på at kvinnen hadde sjel, og Pandoras eske handler om hvordan kvinnen er årsaken til all ondskap. I Frankrike i det 15.århundre ble det diskutert om kvinner faktisk var mennesker i det hele tatt.

En kvinne tar ikke mannens etternavn, fordi man ser på henne som et selvstendig menneske, og med en selvstendig personlighet. Hun har rett til å beholde dent hun bringer inn i ekteskapet (kapital, eiendeler, osv). Når kvinnen gifter seg, mottar hun en ekteskapsgave (mahr) av sin mann, som er et visst beløp hun kan gjøre hva hun vil med. Alle penger hun tjener, arver, osv. betjener hun selv og kan bruke slik hun ønsker. Det er også grunnen til at menn kan arve større summer enn kvinner; mannen er pålagt å dele arven med sin familie. Kvinnen kan beholde alt selv, hvis hun ønsker. Velger hun å dele pengene med familien, regnes pengene da som sadaqa – almisse.

I tillegg til å få dekket behov som klær, mat, etc. har kvinnen også rett på kjærlighet, rettferdighet og oppmerksomhet fra sin ektemann. Hvis mannen ikke oppfyller sine plikter har kvinnen rett til å søke skilsmisse. Mannen og kvinnen er likestilt, men mannen og kvinnen er forskjellige psykisk og fysisk, på en slik måte at de utfyller hverandre. De har også forskjellige oppgaver i hjemmet og utenfor, men det er sunnah å hjelpe hverandre. Profeten saw hjalp ofte til hjemme, blant annet lappet han hullene i sine egne klær. Begge skal jobbe for å gjøre den andre lykkelig og skape fred og harmoni i ekteskapet.

“And of his signs is that He created for you from yourselves mates that you may find tranquillity in them; and He placed between you affection and mercy. Indeed in that are signs for a people who give thought.”

Kvinnen har mulighet til å jobbe utenfor hjemmet, såfremt det ikke går på bekostning av de plikter hun har i hjemmet, eller går imot hennes tro. Å passe barn og lage mat er allerede en fulltidsjobb for kvinner, og hun er derfor ikke pliktet til å ha enda en jobb i tillegg. Mannen, derimot, er pliktet til å forsørge familien. Kvinner er også oppmuntret til å studere og søke kunnskap.

“Fear Allah regarding women. Verily you have married them with the trust for Allah and made their bodies lawful with the word of Allah. You have got rights over dem, and they have got rights over you in respect of their food and clothing according to your means.” (Muhammeds saw siste preken)

Å ta seg av foreldreløse barn og enker er veldig viktig i Islam, og flere av konene til Profeten saw var enker. Før Islam ble enker nektet å gifte seg på nytt, men Profeten saw oppmuntret heller de troende til å gifte seg med dem. Spesielt på den tiden var kvinner avhengig av en mann som kunne forsørge henne og eventuelle barn. Fremdeles er det vanskelig for en kvinne å leve resten av livet uten en mann, selv om den økonomiske delen er enklere. Mange kvinner ser også på flerkoneri som en befrielse, ift avlastning og mer tid til seg selv. Derfor er det tillatt å ta flere koner, men man må oppfylle visse kriterier:

Surat nisa:  Hvis dere er redde for ikke å gjøre rett mot de foreldreløse, ta til ekte det som passer dere av kvinner, to, tre eller fire. Men hvis dere er redde for ikke å kunne gjennomføre full likhet, så nøy dere med én, eller med deres slavinner. Det er det mest nærliggende for å unngå å gjøre urett.

En mor har en veldig høy posisjon i Islam. “Jennah ligger under en mors føtter”. En troende skal ære sine foreldre, være lydige selv i voksen alder, ta vare på dem når de ikke lenger kan ta vare på seg selv, og ikke bryte bånd med dem.

En mann kom til Profeten saw og spurte: “Åh, Allahs sendebud, hvem blant menneskene fortjener min høyeste respekt?” Profeten svarte: “Din mor.” Mannen spurte: “Og etter det?” “Din mor.” Mannen spurte igjen: “Og hvem etter det?” Profeten saw svarte igjen “din mor”. Mannen spurte igjen: “Og etter det?” “Din far.”

Både kvinner og menn blir oppmuntret til å søke kunnskap og rett til skolegang, faktisk er det fard – obligatorisk for både kvinner og menn å søke kunnskap. Ikke bare blir kvinner oppfordret til å søke kunnskap, de blir også oppmuntret til å undervise andre og dele sin kunnskap med andre.

Det finnes flere store lærde, blant annet ‘Aiyshaa ra (Muhammeds saw kone), Asma bint Yazid og Asma bint Abu Bakr ra. I tillegg diskuterte kvinner offentlig med menn, og ble respektert for sine meninger – kvinne ble likestilt som oppegående mennesker. I surat 3:42 leser man hvordan Allah har gitt Meryam, Jesu as mor, samme status som profeter, selv om hun ikke er profet.

Feminisme

Publisert i Islam, Samfunn kl. 19:56 av نوره اصیله

I England hadde man på slutten av 1800-tallet begynt å få en del ulike feministiske bevgelser, og ulike retninger. En av retningene kalles sosialfeminisme. For sosialfeminister var det viktig at kvinnen skulle aktes for det arbeidet hun gjorde, enten det var som husmor eller omsorgsarbeider, og at det arbeidet skulle ha samme status som det arbeidet mennene gjorde. De ønsket også at kvinnen i seg selv skulle få samme status som menn, uten å miste sin kvinnelighet.

I Vesten i dag har man en feminisme som går ut på at kvinner og menn skal være likestilt, men hvor kvinner må gi opp mye av sin kvinnelighet for å kunne oppnå den samme statusen. Man vil se et kvinner og menn kler seg likt, de går likt, de snakker likt, de har de samme følelsene, deler sminke, de har til og med de samme interessene. Det er akkurat som om feministene vegres over det som er kvinnelig, som om de er flaue over det, så istedenfor å bli respektert for den vi er, så ønsker de å viske ut alt som er kvinnelig. Først da blir kvinnen respektert. Det er jo ikke likestilling. Likstilling er at man skal få respekt for den man er, ikke at man må bli til en annen for å oppnå likestilling.

Grunnen til at kvinnen er fritatt fra å jobbe utenfor hjemmet, er at arbeidet med hjemmet allerede er en fulltidsjobb. For en mann vil arbeidsdagen slutte klokken fem, men for kvinnen er det jobb hele dagen. Selvfølgelig skal mannen hjelpe til, det er sunnah, men det er fremdeles kvinnen som har ansvaret for hjemmet, og hvis hun da skal jobbe i tillegg, vil det ofte gjøre at hun enten blir totalt ødelagt, eller at det går på bekostning av pliktene hun har ovenfor hjemmet.

Samtidig ønsker mange kvinner å faktisk ha tid med barna. I Norge i dag blir barn sendt i barnehage fra foreldrene drar fra jobben, til de kommer hjem, altså fra 9-17. Når barna har kommet hjem, er de kanskje oppe i 2-3 timer før de skal legge seg. Mange kvinner ønsker å ha tid med barna mens de er enda er små, og ikke la en barnehage oppdra dem.

Hvis man for eksempel går på Nettby, vil man kunne se jenter kle seg halvnakne for å få oppmerksomhet og anerkjennelse fra gutter. Selv om de helt sikkert er svært oppegående jenter, virker det da som om de bruker kroppen sin fordi de ikke har mer å ‘by på’. Det fører til at kvinnen igjen blir degradert til et dumt vesen, et intellektuelt underlegent menneske. Man ser kroppen hennes, fremfor å respektere henne som et oppegående og tenkende menneske.

Før Islam kom, ble kvinner sett på som mindre enn dyr. De løp nakne rundt i gatene, ble voldtatt i hopetall, tvunget til prostitusjon, hadde ingen rettigheter, jentebabyer ble begravet levende, og kvinner ble vansinert. Da Islam kom, ble kvinnens status løftet. Man skulle dekke seg til, kvinnen fikk rettigheter, utdannelse, mannen fikk restriksjoner. I Islam vokste det frem en hær med kvinnelige lærde og kloke mennesker. Kvinnen fikk status uten at hun måtte gi opp sin kvinnelighet, uten å måtte bli en annen.

De kvinnene som velger å gå den tradisjonelle veien, vil ofte oppleve å bli sett ned på og motarbeidet av samfunnet. En felles holdning som går, er at kvinnene som ønsker dette er undertrykkede. Det er holdningen man har hatt til sosialfeminisme opp gjennom årene også, at den personligheten kvinnen har er et resultat av nedarvede tradisjoner og holdninger. Det er ikke sånn hun egentlig er, bare sånn hun tror hun er. Derfor må feministene, og selvfølgelig mennene, ‘hjelpe’ oss. Vi er jo tydelig hjernevasket, og har jo ikke status nok i deres øyne til å ta et selvstendig valg, så derfor må de ‘hjelpe’ oss å velge det som er rett. I deres øyne er vi ikke mer enn et barn, og våre meninger og valg blir ikke tatt seriøst.

Undertrykkingen er ikke at vi dekker oss til, holder oss unna menn og oppdrar barna hjemmefra. Undertrykkingen er at vi blir motarbeidet når vi forsøker å gjøre det vi mener er best for oss, og å måtte gi opp vår personlighet, vår natur og vår identitet for å kunne oppnå likestilling.